Norway
This article was added by the user . TheWorldNews is not responsible for the content of the platform.

«Æ passer ikke inn på skolen æ, mamma»

Han passer ikke inn i rammen som er laget for hvordan skolebarn skal være. Han har for mye entusiasme, for mye glede, for mye å vise, for mye energi og for mye iver etter å undre seg og forstå. Han er for mye seg selv, og den rammen som rommer hva et skolebarn skal være, er for liten til å romme ham.

«Æ får bare kjeft,» sier han.

Allerede i barnehagen begynner formingen. De vet hva som må til for at barna skal «passe inn» på skolen. Vi foreldre fikk beskjed om at her kan det komme utfordringer, og råd om å søke bistand fra PPT (praktisk pedagogisk tjeneste) i forkant. Når vi pliktoppfyllende, og med et stort ønske om å hjelpe vår sønn, tropper opp på møte der, kan de ikke forstå at denne gutten skal ha behov for hjelp derfra. Han ligger langt fremme i både språk, motorikk og generell forståelse, og har mange gode venner. Likevel forventes det at vi gradvis endrer gutten vår sånn at han skal «passe inn». Litt mindre av han så han passer bedre inn i rammen.

OK, da gjør vi så godt vi kan da. Dermed rettledes det både i barnehagen og hjemme, og etter hvert også på skolen. Vi øver på å sitte stille, være stille, innestemme, rekke opp hånda, høre etter og å gjøre det en blir fortalt. Det er en tøff tid for både mor og sønn, for når blir han egentlig god nok? Han er ofte lei seg på kvelden, da kommer tårer og fortvilelse frem. Han får det ikke til, han er ikke god nok, og selvfølelsen stuper. Det kommer til et punkt hvor jeg innser at dette har vi som foreldre vært med på drive frem, med den stadige rettledningen, aldri i mål, alltid noe mer som trekkes frem fra skole at det må jobbes med.

Min sønn er god nok, det er systemet det er noe i veien med

I dialog med skolen er det fokus på at han må endre seg for å passe inn på skolen og i systemet. Ansvaret blir i stor grad lagt på oss som foreldre, hva gjør vi for at skoledagen skal fungere. De sier at det går ut over andre barn dersom han skaper uro i klassen. Det fremstår som om dette er første gang de har opplevd en urolig 6 år gammel gutt, og at de ikke vet hva de skal gjøre.

Så begynner jeg å reflektere litt over dette. Vi har et eldre barn på samme skole, og det var jo akkurat samme utfordring i den klassen da de gikk i første trinn. Gutter som ikke passet inn i rammen, som ble urolige, og som sikkert gikk hjem med akkurat den samme mangelen på mestringsfølelse i sitt første møte med skolen.

Hvordan kan vi være fornøyd med et skolesystem som ikke passer for så mange barn, og som bidrar til at skolestart gir manglende følelse av mestring og dårlig selvfølelse.

Hvordan kan vi være fornøyd med et skolesystem som ikke passer for så mange barn, og som bidrar til at skolestart gir manglende følelse av mestring og dårlig selvfølelse.

Nå har jeg heldigvis kommet til en viktig erkjennelse; Vi skal fortsatt vise vei i livet, men han er mer enn god nok akkurat som han er. Det er systemet vi må sette et søkelys på.

Er det nok fokus på lek i læring for dagens førsteklassinger?

Hvilke ressurser har skolen for å tilrettelegge skolestart for dagens seksåringer?

Er det sånn at skolen i mangel på ressurser ønsker diagnoser på barna for å få nok ressurser til å kunne gi barna en tilrettelagt skolehverdag?

Og kan det ses i sammenheng med uro, vold og trusler som trekkes frem i Fædrelandsvennen den siste tida?

Fædrelandsvennen kjenner innsenders identitet.

SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no

Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.