Folketrio møter indieorkester i tristesse og tradisjon et sted langs grensen til Sverige.
Nå nettopp
Benedikt & Ævestaden: «Jag är sen igen» (Koke Plate)
Ni indiehoder stilles til disposisjon for lyrer, langeleiker og feler i det langstrakte lands seneste forsøk på å møte folketradisjonen med indiepophender. Til sammen 12 musikere og tre låtskrivere utgjør den svensknorske brobebyggelsen Benedikt & Ævestaden.
Unionen er gode, veldig gode, på å kamuflere det overordnede målet om å la folkemusikken leve videre. Ep-en er bare seks låter lang, to av dem rene instrumentaler. Det er kort tid og mange samlet rundt samme bål med notatblokker og instrumenter.
Selv om låtene er få, lykkes unionen i å kna sammen instrumenter, spillestiler, ideer i et lite stykke kaleidoskopisk musikkinnsats. Midt i natur og poesi glimter Ævestaden med skarpe linjer om at man ikke blir friskere av å knulle legestudenter.
Benedikts Hans Olav Settem befester også sin rolle som en slags norsk Elliot Smith, i et kort, nøkternt og mektig stykke synergi.
Beste spor: «Halsmandlar», «Hav mot strand».
