Roar Kopperstad leter etter en bekvem stilling i sofaen i øvingslokalet. Det siste året har han og bandet brukt mye tid her. Veldig mye tid. De har stort sett sittet med et instrument i hendene, men ganske mange timer har gått med på å lete etter en bekvem stilling i den blå sofaen, snakke om musikk, lytte til musikk og tenke om musikk.

– En dag i uken og annenhver helg, sier han, og kommer på at det høres ut som resultatet av et skilsmisseoppgjør.

– Men vi har ikke gått fra hverandre. Tvert imot, vi har blitt mye tettere som band. Høres kanskje litt... jeg vet ikke, overfølsomt ut, men...

Torje Fanebust Ås og Jørgen Helliesen smiler litt. De er henholdsvis bassist og trommis i det som er kjernen av bandet Hear Me Roar. Litt emo, ja, men det er sånn det skal være.

I starten ble navnet Hear Me Roar brukt om Roar Kopperstads soloprosjekt. I mange år hadde han vært en del av metall- og pønk-scenen i Stavanger, blant annet gjennom band som Humbug og Helldiver. Det var feiende flott veldig lenge, men på et tidspunkt kjente han at han ville gjøre noe annet. Hjemme på rommet begynte han å skrive sanger der tempoet var lavere, følelsene annerledes, tekstene mer personlige og som ville kle et helt annet lydbilde enn brølhøye gitarer, growl-vokal og trommer i maskingeværmodus. Han var litt usikker på hvordan dette egentlig gikk, men han tok mot til seg og sendte ut én låt på en e-post, som en test.

E-posten hadde én mottaker.

Mamma, i etasjen under.

Gode tilbakemeldinger

– Hun begynte å gråte. Jeg visste ikke helt hva jeg skulle legge i det, for du vet...mødre kan jo grine litt lett.

Sånn er det. Kanskje er ikke mor i etasjen under alltid rett person til å gi kritiske tilbakemeldinger, men kanskje er det ikke så dumt heller. Mødre vet ofte hva de snakker om, så Roar fikk den første dytten i retning et nytt, musikalsk liv. Takk mor for det.

Han fortsatte å skrive sanger som var nedpå, med tekster som handlet om livets oppturer og nedturer, kanskje særlig det siste. På et tidspunkt ramlet han over det storveise artistnavnet Hear Me Roar, og så var det gjort. Han ga ut sin første EP høsten 2010, og spilte kort tid etter sin første konsert på John Dee, som support for Lissie.

Å se gamle metall-kompiser i øynene som Rolige-Roar var litt vrient i starten. Han fikk imidlertid veldig gode tilbakemeldinger på musikken sin, og ikke bare fra mamma i etasjen under.

– Det rare med dette prosjektet har vært at alle ser ut til å like det. Hvis de hater det, så sier de det nok ikke til meg, men folk er enormt positive. Gamle, unge, folk med alle slags musikalske preferanser, sier Kopperstad.

For litt over et år siden bestemte han og bandet seg for å starte et prosjekt. Å gi ut musikk kan gjøres på hundre ulike måter. Noen gir ut en og en singel og samler opp til et album. Noen gir bare ut enkeltlåter. Andre lager en plate, og ferdig med det. På et høyst uformelt styremøte i Hear me Roar ble det bestemt at de skulle gi ut ni EP-er på ett år. Ni ganger tre ganger. Det ville bli cirka en ny sang hver fjortende dag, hvis vi regner inn litt ferie.

Og sånn ble det.

Ingen fasit

Helt på tampen av januar 2018 ga Hear Me Roar ut «Part One/Nine», del én av ni. De hadde en godt utvalg sanger da de startet. Kopperstad, som er motoren i skrivingen, kom stadig med nye sanger. Bandet møttes i en slags skilsmissemodus, en dag i uken og annenhver helg, sånn omtrent. De har spilt, gjort opptak, spilt mer, gjort flere opptak og gikk ut de ni EP-ene som de planla. En lang, lang liste lokale musikere har bidratt på innspillingene.

– Tanken var ganske enkelt å lage musikk og ha det kjekt. Jeg sulle gjerne hatt en mer gjennomtenkt forklaring, men det har jeg ikke, sier Kopperstad.

Bassist Torje Fanebust Ås følger opp.

– Hvordan gir man egentlig ut musikk nå? Digitalt? Fysisk? Album? Singler?Det er ingen fasit. Det kan fort bli mye bransje, mye Facebook, sosiale medier, pr og strategi og jeg vet ikke hva. Vi ville gjøre det på den måten vi trodde ville gi best mulig musikk.

Etter et år i en delvis eremitt-tilværelse i øvingsrommet i Concord i Sandvigå har Hear Me Roar lært mye om seg selv og sin musikk.

– Vi har blitt veldig mye bedre. Vi har funnet sounden, som alle musikere er på jakt etter. På dette året har Hear Me Roar landet, sier trommis Jørgen Helliesen.

Ut, ut, ut

Nå vil de ut. 27 innspilte sanger, pluss alle de sangene som ikke kom med, er klare for konserter. Utviklingsarbeidet er langt på vei ferdig. De har spilt veldig få konserter. Tiden som kommer håper de skal snu det siste året på hodet.

– Etter et år med studiojobbing har vi funnet formen. Vi har en haug med låter som er så gode som de kan bli. Dette året har vært enormt lærerikt, men nå er det på høy tid at vi kommer oss ut og spiller for folk, sier Fanebust Ås.

Kopperstad sjøl, som endelig har funnet en komfortabel stilling i sofaen, oppsummerer det sånn:

– Jeg vet ikke om det var taktisk lurt, med tanke på bransje og sosiale medier og alt der der. Men vi, og sangene våre, har blitt veldig mye bedre av det. Den neste jobben blir å spille mye for folk. Etter et år her inne er jeg veldig klar for det.