Bård Vegar Solhjell kommer med en del påstander om tilbakegangen og status for tobisbestanden i Nordsjøen i Aftenbladet 16. februar. Bildet han tegner er svært unyansert. Blant annet hevder han at gytefelt i norske farvann er fredet for fiske siden 2009, som følge av tidligere overfiske. Dette stemmer selvsagt ikke. Det har hele tiden pågått et industrifiske etter tobis i Nordsjøen også innen norsk økonomisk sone.

120.000 tonn

I 2017 endte fiskefangsten på hele 120.000 tonn. Dette på det Solhjell hevder er en truet art. Deretter påstår han at det i dag er seismikk og olje- og gassboring som truer tobisen og at dette også truer bestanden av lundefugl. I tillegg til bestandene ute i Nordsjøen finnes tobis i fjorder og langs hele norskekysten opp til Pasvik. Det er disse kystnære bestandene som er svært viktig føde for de store sjøfuglkoloniene langs kysten vår. Men oljevirksomhet er ikke inne i fjorder og i skjærgården.

WWF burde heller støtte opp under det store pågående forskningsprogrammet SEAPOP, der også oljeindustrien bidrar med finansiering, enn å komme med løse påstander om konsekvenser av oljevirksomheten som ikke engang er sannsynlige.

Regjeringen sier at de ikke skal iverksette petroleumsvirksomhet på Mørefeltene.

Hett tema for 10–20 år siden

Utfordringen med seismikk og tobis var et hett tema for 10–20 år siden. Påstanden den gangen var at tobisen ble så skremt av lydbølgene fra seismikk at de gjemte seg dypt ned i sanden og ble kvalt. I en undersøkelse publisert i 2003 utført av Havforskningsinstituttet ble dette klart avvist. Videofilmer av tobis som ble eksponert for seismikk, viste svake og kortvarige fluktreaksjoner, men tobisen svømte ikke mot bunnen for å grave seg ned.

En viktig utfordring mellom oljeaktivitet og tobisgytefelt er tobisens krav til sandkvaliteten på sjøbunnen der den oppholder seg. Utslipp av steinpartikler fra boreoperasjonen vil lokalt endre sammensetningen av sanden og gjøre påvirket område uegnet for tobis. Dette er oljeindustrien selvsagt svært klar over. Industrien har derfor utviklet en rekke teknologier som enten forhindrer utslipp, reduserer utslippsmengdene eller som leder utslippet til områder der det ikke vil påvirke de aktuelle, sårbare ressursene på sjøbunnen. Der det er nødvendig blir slike tiltak iverksatt.

Positive til forvaltningsplanene

I forvaltningsplanene defineres rammebetingelsene for oljeindustrien. Et viktig verktøy her er de såkalte spesielt verdifulle og sårbare områdene (forkortet til SVO). Tobisområdene i Nordsjøen er definert som slike. Oljeindustrien i Norge har hele tiden vært positive til forvaltningsplanene, siden disse har gitt oss både bærekraftig forvaltning og forutsigbare rammebetingelser. En klar konklusjon i forvaltningsplanene er at SVO ikke er til hinder for næringsaktivitet, så lenge aktiviteten ikke truer området.

I forvaltningsplan for Nordsjøen 2013 står det: «Særlig verdifulle og sårbare områder gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene.» Mener Solhjell at det ikke skal være noen form for næringsaktivitet i SVO-områder? Videre hevder han at regjeringen bryter regjeringserklæringen mellom annet på Mørebankene. Regjeringen sier at de ikke skal iverksette petroleumsvirksomhet på Mørefeltene, og det har de heller ikke gjort.