Dette er, til nå, siste kapittel i en turbulent tid for norsk idrett. For å møte fremtiden må vi kjenne fortiden. Jeg ønsker å bidra til å nyansere bildet av hvordan idrettspresident Tom Tvedt ble sittende igjen som syndebukk.

Vi kjenner alle til hva norsk idrett har gått gjennom. Åpenhetsdebatt og reiseregninger har blant annet har preget sportssidene, og mediene har fulgt oss som skygger inntil dette ble lagt på bordet.

Vidar Bøe
Vidar Bøe (Foto: Kristoffer Øverli Andersen/Scanpix)

I ventetiden satt journalistene klare som arkeologer med penn og lupe og ventet på grums og skjulte skatter, mens mange av oss i idrettsfamilien satt tause i båten. En etter en tok på seg sine redningsvester og svømte trygt i land, mens styret og idrettspresidenten sto i stormen.

Idrettsstyret har i sin periode tatt flere grep. Moderniseringsprosjektet har ryddet og skrudd til et godt bind, og idretten vil er også et formålstjenlig politisk dokument. Et skreddersydd styringsdokument det neste styret får i arv, eller for å gjengi Kjøll sine ord. Det har aldri stått så bra til i norsk idrett som nå. Vi kommer til dekket bord.

Likevel var det ikke plass til Tom Tvedt. Hvorfor?

Vi har en idrettsmodell med verdier som er gjennomgående fra bredde til topp. En modell som har skapt nysgjerrighet og ros både i Kina og USA. Til tross for dette. Tom Tvedt måtte gå?

Det er skrevet og sagt mye om dårlig renommé, sviktende omdømme og tillit. Hvem skaper så tillit og hva er årsaker til et godt omdømme? Jeg har ingen fasit på dette, men hørte bare at noe måtte gjøres, og at idrettspresidenten skulle bort. Vi har hatt en idrettspresident som har stått for våre verdier, vi har hatt en idrettspresident som han selv sier ikke har kastet noen foran bussen, og vi har hatt en idrettspresident som har mestret å stå i det enorme presset.

Hvorfor måtte så idrettspresidenten ofres, og hva er viktigst i grunnprinsippet, alle skal med? Svarene var hensynet til grasrota. De som sjelden er til stede når de store ordskiftene og maktkampene foregår. De som leser aviser og tar sine standpunkt fra ryktebørsen.

I den sammenheng vil jeg trekke frem en fortelling fra min tid som politimann. Der møtte jeg en av landets største bedragere, og under et avhør sa han. «Vidar, jeg går tilbake der jeg hører hjemme, for der blir jeg sett», og jeg siterer ham igjen noen år senere. «Nå kan jeg igjen løfte blikket mot speilet». Idrettslaget hadde gitt ham tillit og verdighet.

La oss stå samlet og vise det norske folk at disse verdiene har betydning for oppvekst og fellesskap.

Du der ute. Du og jeg kan gjøre en forskjell. Være med å bygge mennesker fra ulike ståsteder. De som er på vei mot den kriminelle løpebane, og de som sliter med rus og ensomhet. Idretten trenger frivillige som styrker barns identitet gjennom mestring, lek og fellesskap.

Nå skal vi se fremover. Jeg er helt sikker på at medaljene vil fortsette å komme, og jeg er enda mer trygg på at politikere vil også gi oss penger til virksomheten. Nettopp fordi at idretten spiller en viktig rolle som samfunnsaktør.(Vilkår)Copyright Dagens Næringsliv AS og/eller våre leverandører. Vi vil gjerne at du deler våre saker ved bruk av lenke, som leder direkte til våre sider. Kopiering eller annen form for bruk av hele eller deler av innholdet, kan kun skje etter skriftlig tillatelse eller som tillatt ved lov. For ytterligere vilkår se her.