logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo logo
star Bookmark: Tag Tag Tag Tag Tag
Norway

Nå sier jeg: Nok er nok

MeningerStaten og oljeselskapene bevilger betydelige summer til leteforskning på norsk sokkel, noe både universitetene og forskningsinstituttene drar nytte av. Forskningen bidrar til den verdiskapningen på norsk sokkel som ligger lengst frem i tid. Klimamålene vi som nasjon har satt oss, er ikke forenlig med denne forskningen. Jeg som har hatt nytte av denne forskningen, har et etisk ansvar. Jeg kan si: Nok er nok.

Som universitetsansatt professor kan jeg selv velge hva jeg vil forske på, og velge vekk det jeg mener er uetisk. Så langt i min 35-årige geolog-karriere, først i oljeindustrien og deretter på universitetet, har jeg hatt nytte av midler bevilget til forskning knyttet til petroleumsleting. Det har vært interessant og givende. For meg har mye av forskningen vært motivert ut ifra grunnforskningstanken. Kunnskapen om jordens oppbygning og prosesser – uavhengig av finansieringskilde og oppdragsgiverens motivasjon – er grunnleggende og tidløs, og vi vet ikke nødvendigvis hva den kan brukes til i fremtiden. Samtidig erkjenner jeg at sider ved leteforskningen er problematisk. Det er mitt anliggende nå.

Ett sted må grensen settes for hva som er etisk forsvarlig forskning. Denne grensen setter jeg nå: Forskning motivert og finansiert med mål om å finne flere petroleumsressurser, trapper jeg nå ned. Jeg har fortsatt prosjekter i kategorien. De vil jeg gjennomføre og avslutte, men det blir ingen nye. Jeg vil bruke mitt forskerhode til andre formål.

Hvorfor? Forskningen bidrar til den verdiskapningen på sokkelen som ligger lengst frem i tid, flere tiår og sannsynligvis langt inn i andre halvdel av dette århundret. Da er vi på overtid med tanke på klimamålene Norge og det internasjonale samfunnet har satt seg. Først skal det letes, et nytt funn skal evalueres og avgrenses, planer skal godkjennes, og feltet bygges ut. Dette tar fort ti år. Fra oppstart av produksjon til nedstengning vil det for et lite felt typisk gå minst 10-15 år, og for et større felt flere tiår. Denne planlagte verdiskapningen langt frem i tid er bakgrunnen for at jeg mener forskning på petroleumsleting er vanskelig å forsvare.

Klimamålene innebærer en svært rask nedtrapping av utslipp fra fossil energi. 1,5 graders-målet projiseres til 40 prosents reduksjon i CO2-utslipp innen 2030 i forhold til 1990-nivå og en karbonnøytral verden i 2050, togradersmålet litt lenger frem. Framskriving av forventet produksjon på norsk sokkel, gitt at vi fortsetter å lete, går langt forbi 2050, og er – slik jeg ser det – i åpenbar konflikt med klimamålene. Selv uten fortsatt leting vil vi produsere godt inn i andre halvdel av århundret. Oljefeltet Johan Sverdrup som starter produksjon sent i 2019, vil ha forventet levetid på over 50 år. Sett at verdenssamfunnet i 2070 har tømt en større del av karbonlageret enn det som var målet 50 år tidligere, og at den globale temperaturøkningen bare fortsetter; kan vi fortsette å si at det er mottagerlandene av norsk olje og gass som må stå til ansvar?

I dag er alt fokus på å begrense etterspørselen gjennom kvoter og avgifter, hvor hvert land må stå til ansvar for sine utslipp. Når skal vi ta ansvar på tilbudssiden? Dette valget gjør vi nå. Økonomer påpeker at det er usikkert om investeringene vi nå gjør, blir regningsvarende hvis etterspørselen etter petroleum går ned. Ikke minst, flere sentrale aktører, FNs klimapanel og det internasjonale energibyrået inkludert, sier at store deler av karbonlageret påvist i undergrunnen, gass, olje og kull, må bli liggende igjen hvis vi ikke skal overskride karbonbudsjettet. Storskala CO2-fangst og lagring kan hjelpe noe, men uansett er det ikke grunn til å lete etter mer. Overskrider vi karbonbudsjettet, må CO2 ekstraheres fra atmosfæren, såkalte negative utslipp, for å komme tilbake i balanse. Teknologien er usikker og kun utprøvd i småskala laboratorieforsøk.

Hvordan kan Norge som nasjon som har levd godt av petroleumsproduksjon i 50 år tillate seg å dele ut et rekordstort antall utvinningstillatelser i 2019?

Jeg kjenner argumentene: Petroleum er viktig for norsk verdiskaping og arbeidsplasser, Norge har en rolle som uavhengig energiprodusent, vi har lave utslipp pr. produserte enhet, norsk gass kan erstatte kull på kontinentet, hvis ikke vi produserer vil andre land gjøre det osv. Det er nok noe sannhet i flere av disse påstandene, men først og fremst er de et skalkeskjul for å fortsette som før. Tiden løper fra oss, argumentene tørker bort. De begrensede karbonlagrene vi fortsatt kan utvinne, tømmes. Vil vi bruke de samme argumentene om 10, 30 og 50 år?

Med 83 felt som pr i dag er i produksjon på norsk sokkel, kommer vi til å være en olje- og gassnasjon i mange tiår fremover. Vi vil fortsatt produsere gass som erstatter kull, vi vil produsere vår «rene» olje, vi vil fortsatt ha en stor industri, vi vil utdanne ingeniører, geologer og geofysikere for å forvalte reservene på en klok måte, og vi vil forske på optimal reservoarutvinning. Felt i produksjon og godkjent for produksjon vil pumpe opp olje og gass i lang tid. Det er en utopi at vi stenger disse kranene. Men istedenfor å dele ut nye letekonsesjoner i rekordfart, bør vi nå forvalte reservene i produksjon og under planlegging for produksjon på best mulig måte og samtidig sluse vår kompetanse og våre store inntekter mot tiltak for omstilling til fossilfri energi. Her vil de store energiselskapene og alle deres smarte ingeniørhoder spille en avgjørende rolle.

Så må vi lete etter mer? Og vil vi forske for å finne mer? Det første bestemmer myndighetene. Det andre kan jeg velge vekk. Jeg kan si: Nok er nok.

Innlegget ble først publisert på harvestmagazine.no

Themes
ICO