Regjeringen bør bestemme seg for hvilket klima­mål som gjelder, Hurdals­plattformens eller Paris­avtalens

GJESTEKOMMENTAR: Klimamålene i Hurdalsplattformen og Parisavtalen henger ikke sammen.

Kommentar

Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Å følge den norske klimadebatten kan være en komplisert affære. At politikere ofte blander sammen omstillingsmålet fra Hurdalsplattformen og det offisielle klimamålet som vi samarbeider med Ehttps://www.fn.no/om-fn/avtaler/miljoe-og-klima/parisavtalenU om, gjør det ikke enklere. De to målene er ikke bare veldig ulike, men også delvis motstridende. De gir liten mening å oppfylle samtidig. Regjeringen burde bestemme seg for hvilket av dem som skal gjelde. 

Hurdalsplattformen

For å ta det enkleste klimamålet først: Regjeringen varslet i Hurdalsplattformen at Norge skal halvere sine samlede nasjonale utslipp frem mot 2030. Det omfatter hele økonomien vår, uansett om utslippene skjer i det som en omtaler som kvotepliktig sektor (industri, olje, innenlandske flyginger) eller det som inngår ikke-kvotepliktig sektor (transport, jordbruk, avfallshåndtering m.m.).

Dette klimamålet (omdøpt til «omstillingsmålet») er nytt. Det eksisterte ikke før 2021. Målet fra Hurdalsplattformen er heller ikke rapportert inn til Parisavtalen. I så henseende kan målet like godt bli oppfattet som en god – men uforpliktende – intensjon.

Paris-rammeverket

Norges offisielle klimamål, som vi har rapportert inn til Paris, og som vi samarbeider med EU om å nå, er noen hakk mer komplisert. Målet er innrettet ulikt for henholdsvis kvotepliktig og ikke-kvotepliktig sektor. Felles for begge sektorene er at klimamålene ikke primært handler om hvor store nasjonale utslipp Norge skal ha i 2030, men heller om hvordan vi gjennom kjøp og salg av tillatelser for utslipp kan bidra til å få ned Europas samlede utslipp.

Det innebærer krav om at vi må skaffe utslippstillatelser når vi slipper ut klimagasser. Virksomheter i kvotepliktig sektor er nødt til å skaffe klimakvoter (utslippstillatelser for kvotepliktig sektor) tilsvarende utslippene sine. Og staten er på tilsvarende vis nødt til å skaffe utslippstillatelser for ikke-kvotepliktig sektor (AEA-enheter) tilsvarende de ikke-kvotepliktige utslippene våre. Både klimakvoter og AEA-enheter vil kunne omsettes fritt i Europa, og det er ingen begrensning for hvor mange man kan kjøpe. Industrien kan kjøpe klimakvoter fra andre forurensere. Og staten kan kjøpe AEA-enheter fra andre land.

Grunnen til at systemet gir kutt, er at det gradvis vil bli utstedt færre utslippstillatelser, noe som vil øke prisen på de tillatelsene som fortsatt finnes. EU vil kutte kvotepliktige utslipp gjennom å gradvis fjerne klimakvoter fra markedet. Hva gjelder ikke-kvotepliktig sektor vil statene over tid få tildelt færre AEA-enheter, i tråd med egne målsettinger.

Når regjeringen i oktober varslet at de øker «Norges klimamål til 55 prosent», innebærer det kun at vi vil få 55 prosent færre gratis utslippsenheter for ikke-kvotepliktig sektor fra EU i 2030. Dersom de ikke-kvotepliktige utslippene våre ikke har gått ned med 55 prosent innen da, kan vi kjøpe AEA-enheter fra andre land for å dekke gapet. Det forsterkede målet gjelder altså kun ikke-kvotepliktig sektor, og kan oppfylles gjennom å kjøpe ekstra utslippstillatelser.

Kort oppsummert: Hurdalsplattformen-målet handler om at vi skal kutte nasjonale utslipp, mens klimamålet vårt under Paris-rammeverket, som vi samarbeider med EU om, går på at vi må skaffe og betale for utslippstillatelser som står i stil med utslippene våre.

Målene gir ikke mening å oppfylle samtidig

Men, nå vil en del kanskje innvende at det ikke burde være noe i veien for å oppfylle begge klimamålene samtidig. Vi kan fortsette å være en del av EUs klimarammeverk, samtidig som vi halverer Norges nasjonale utslipp.

Det er et stort problem med en slik pose-og-sekk-tilnærming. En implikasjon av å følge begge målsettingene samtidig er at de ekstra klimakuttene i Norge egentlig ikke fører til særlig utslippsreduksjoner i Europa. Det er fordi vi deltar i et system med omsettelige utslippstillatelser. Dersom vi innfører dyre nok klimatiltak til at vi halverer Norges nasjonale utslipp, vil vi beslaglegge færre klimakvoter og AEA-enheter. Disse utslippstillatelsene vil i all hovedsak brukes andre steder i Europa, noe som vil nulle ut mesteparten av klimagevinsten fra å kutte mer i Norge.

Regjeringen burde bestemme seg for én av to tilnærminger. Enten trekke seg fra EUs klimarammeverk, og rapportere inn Hurdalsplattformen-målet til Paris. Eller fortsette å lene seg på EU-rammeverket. Sistnevnte burde innebære å la kvotepliktig sektor få gå sin gang, uten vesentlige særnasjonale ekstratiltak, og avgrense den ikke-kvotepliktige klimapolitikken til de tiltakene som koster mindre per tonn CO₂ enn hva det koster å kjøpe en AEA-enhet fra andre land.

De to alternativene har hver sine fordeler og ulemper. EU-tilnærmingen gjør at vi kutter europeiske utslipp på en kostnadseffektiv måte, men innebærer at Norge vil kutte lite her hjemme. Hurdalsplattformen-tilnærmingen vil være særdeles dyr og lite effektiv. Men den vil gi oss spillerom til å kutte mer i egne nasjonale utslipp, i tråd med hva politikerne har lovet.