smp-stories-top-widget

I 2017 skrev jeg at flere på høyresiden i Norge oppfører seg som om klimaet er en sak for spesielt interesserte. Noe har skjedd siden, men fremdeles opplever jeg at høyresiden faller i tre grupper: Den største opplever klimadebatten som uinteressant og irriterende. En annen gruppe opplever debatten som ferdig. Alt vi må gjøre er å fortsette i riktig retning.

Og en tredje gruppe har begynt å ta tak i debatten der den var for ti år siden, ved å slå fast at vi har et stort og uløst problem. Jeg skal ikke avfeie disse. Men de har mye å ta igjen, og det er ellers få tegn til bekymring å spore.

3rd-party-bio

Helt frem til forrige fredag, da 25 personer skrev under på et opprop fra Extinction Rebellion Norge til støtte for streikende skoleungdommer. Oppropet brukte formuleringer som «i strid med folkeviljen», «gjenopprette et ansvarlig folkestyre» og «ikkevoldelig opprør». Umiddelbart rykket næringsminister Torbjørn Røe Isaksen, Lars Kolbeinstveit fra Civita, Nils August Andresen i Minerva og Aftenposten ut og advarte mot det de mente var autoritære og antidemokratiske ideer.

Flere måter å være demokratisk på

Jeg ville ikke skrevet under på oppropet, fordi ordene er svulstige og fordi sivil ulydighet ikke er min vei, ennå. Med så mange forfattere på listen forstår jeg ikke hvorfor de nøyde seg med en klønete oversettelse av et engelsk opprop. De kunne valgt ord som ga gjenklang i Norge.

Men kritikerne snakker som om de ikke har hørt om demokratiske protestbevegelser før. Som om det bare finnes én måte å være demokratisk på og at kritikk av denne ene måten derfor er autoritær.

Se for deg at Stortinget i morgen vedtok å sette homofile i fengsel, oppløse alle fagorganisasjoner eller invadere Sverige. Med flertallet bak seg. En demokratisk beslutning.

Men hvis motstanderne svarer med et opprop om at samfunnskontrakten nå er brutt og at vi må gjøre ikkevoldelig opprør, sier de ikke dermed at demokratiet må avskaffes, men at demokratiet er mer enn flertallsstyre. Det bygger på verdier som ikke kan forhandles bort. Myndighetene styrer med vårt samtykke, og vi kan iblant uttrykke misnøye ved å trekke tilbake samtykket på en fredelig måte.

Demokrati i krise

Demokratier er komplekse systemer som kan havne i krise, hvor begge sider står for demokratiske verdier.

Krisen her er at folkevalgte politikere styrer verden mot noe ingen ønsker.

Ingen ønsker å gjøre store landområder ubeboelige på grunn av varme. Ingen ønsker et Europa preget av tørke, flom og hetebølger. Ingen ønsker at etterkommerne våre gradvis skal miste kystbyene i århundrene som kommer. Ingen ønsker å gi barna sine et liv hvor krisene hvert år vil bli litt verre enn i fjor.

Likevel velger vi å gjøre dette. Vi har til og med veddet økonomien vår på at det går slik. Det er en demokratisk krise. Det klareste tegnet på krisen er skolestreikene.

Så er det da også påfallende at det er de 25 som får svar, og ikke de over en million elevene over hele verden som gikk til streik samme dag.

Håp og glede

Når det er sagt, så er det klart at en sint protestbevegelse kan spore av og bli farlig. Jeg er mest redd for at ungdommene skal brenne opp i kollisjon med en verden de har null makt over.

Men jeg er også bekymret for at klimaaktivisme en dag kan ende opp i desperasjon og vold.

Klimakampen vil bli lang, bitter og frustrerende. Hvis det eneste som driver aktivismen din, er sinne, vil du før eller senere ende opp på et mørkt sted. Den beste motgiften er å sørge for at det er noe konstruktivt som driver deg. Håp, glede, kjærlighet, latter.

Tidligere Frp-politiker Ove Vanebo spør hvordan vi ville reagert hvis høyreradikale skrev et lignende opprop. Det er et godt og avslørende spørsmål, for høyreradikale viser nettopp hva som skjer med protestmiljøer som kun drives av sinne og frykt.

Hvis folk som har gjort karriere av å mate leserne sine med daglige doser sinne mot minoriteter, maner til opprør, da er det klart jeg blir redd. Og hvis de lover at aksjonene skal bli ikkevoldelige, tror jeg ikke et sekund på at de kan håndheve dette. Fordi det er sinne og frykt som driver dem. Ikke vær som dem.

Lykke til med skolestreiken

Extinction Rebellion Norge må selv utdype hva de mener med oppropet sitt. Det er opp til dem å bevise at de har mer å fare med enn ord, og at de klarer å holde løftet om ikkevold. Jeg er avventende.

Men det er flaut at så mange melder seg inn i klimadebatten uten å ha noe annet å melde enn at de har glemt demokratihistorien.

De som virkelig fortjener applaus og oppmerksomhet nå, er uansett skolestreikerne. De har oppnådd noe. Deres enkle handlinger viser bedre enn oppropet hva som er kjernen i denne demokratiske krisen: At de som vil bli rammet hardest av klimaendringene også er de som har minst makt til å gjøre noe med dem.

I Norge arrangeres den hittil største skolestreiken nå på fredag. Til dem som skal delta, vil jeg bare si: Vær plagsomme. Ikke la dere bruke. Og finn noe som gjør dere glade, for denne kampen vil vare livet ut.