Trygve Slagsvold Vedum er blitt nissen på Støres regjeringslass

GJESTEKOMMENTAR: Det er blitt en plage for Ap å ha SV utenfor regjeringssamarbeidet. Men enda vanskeligere må det være å ha Senterpartiet innafor. Trygve Slagsvold Vedum er blitt nissen på Støres regjeringslass.

Arbeiderpartiet plages nå av en endring i partiets grunnleggende holdning til politisk opptreden. En endring som ble mest tydelig etter at partiet mislyktes med å erobre regjeringsmakten i 2017.

Fram til da var Aps opptreden preget av en form for ansvarlighet som i det store og hele førte til at partiet i opposisjon ikke lovet mer enn det selv mente å kunne stå for også i regjering. Ap holdt seg i hovedsak unna reinspikka velgerfrierier og fagre løfter, vel vitende om at partiet mer enn en gang har måttet ta ansvar også i vanskelige tider.

Mismatch

Men sjelden har det vel vært en større mismatch mellom Arbeiderpartiets løfter i opposisjon og valgkamp, og det som partiet selv makter å gjennomføre fra regjeringskontorene etter overtakelsen i 2021.

Mye skyldes selvsagt en dramatisk endring i både politisk og økonomisk virkelighet. Men deler av denne mismatchen må Ap selv bære ansvaret for. Det ble gitt løfter om bedre tider for «vanlige folk» som skapte forventninger det nå er umulig å innfri.

Etter tapet for Høyre og Erna Solberg i 2017 ble Ap med på en form for løftekonkurranse. Erkjennelsen av at Senterpartiets populistiske holdning, inspirert av Fremskrittspartiet, ga solid velgergevinst, gjorde at Ap kopierte denne formen for velgerfrieri.

Det lyktes ikke like godt for Jonas Gahr Støre som det gjorde for Trygve Slagsvold Vedum. Men sammen med Sp og SV ga det etter hvert vind i seilene for det rød-grønne regjeringsalternativet.

Varslet krise

Men så kom den varslede smellen om strømpriser, etterfulgt av en voldsom prisvekst og varemangel som følge av krigen i Ukraina. Og rentehevinger. Det kom ikke helt uanmeldt, heller ikke for Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet.

Men der endringene ikke bare var enorme hver for seg, ble summen nærmest gigantisk. Og avstanden til hva folk oppfattet som løfter fra valgkampen, desto større.

Storbybråket som følge av regjeringens overkjøring av Kristiansand i spørsmålet om oppsplitting av den nye storkommunen, er bare en av mange ting som nå plager regjeringen.

Senterpartiet kjører åpenbart sin egen politikk innad i regjeringen. Det har aldri vært Arbeiderpartiets politikk å gå inn for flere og mindre distriktskommuner. Tvert om er Ap et sentralistisk parti med nese for større,
sammenslåtte enheter. Og reversering av vedtatte reformer får i etterpåklokskapens lys et helt annet skjær når den nå måles opp imot dagens nye, politiske utfordringer, enten det nå er reversering av region- og kommunereform, politireform eller domstolsreform.

Det er svært ulikt hva et sentralistisk Ap egentlig står for.

Nei til EØS

I den pågående EØS-evalueringen kan vi bare ane hva Sp kan være i stand til å skape av internt trøbbel for Ap når den foreligger. Blir EU-saken en het politisk sak neste år, betyr det mer trøbbel for Jonas Gahr Støre så lenge Senterpartiet sitter med i en mindretallsregjering.

Historien om nissen på lasset handler om at det ikke var så enkelt å flytte fra problemene som bonden selv trodde. Det viste seg at de var egenproduserte, og dermed ble de med også videre.

Vi tipper at statsministeren mer enn en gang må ha tenkt tanken at i stedet for å ta SV inn i regjering, hadde det kanskje vært bedre å kaste Sp ut.

Eller kan det tenkes at Sp selv på et tidspunkt begynner å lete etter en utgang? Det måtte i så fall være EU-saken. Da Sp i sin tidligere fase som sentrumsparti valgte å gå med i Høyres regjering ledet av Jan P. Syse, i 1989, var det nettopp EU-saken som skapte furore. Den var fortsatt noen år unna da regjeringen måtte gi seg i 1990. Men strategene i Senterpartiet hadde sett hvilken vei det bar.

Å bli opposisjonsparti ga etter hvert ny vind i seilene, og mens EU-kampen pågikk i 1993, var Sp under Anne Enger Lahnsteins ledelse vokst til 16,8 prosent oppslutning ved stortingsvalget det året. Det ga selvtillit nok til at partiet lanserte Lahnstein som statsministerkandidat, men da gikk det nedover.

Velgerne ville tydeligvis ha partiet til å lede an i kampen mot EU, men derfra til å la Sp ta over roret i regjering var det altfor langt.

Gave til Erna

Nå har kanskje partiet lært hva velgerne vil ha Sp til. Det fikk også dagens partileder erfare under valget for mindre enn ett år siden.

Ja takk, litt Sp-politikk kan være greit, men statsminister? Nei takk.

Historien om nissen på lasset handler også om at bonden ville flytte fra alle de pek og fantestreker nissen fant på, men måtte altså innse at flyttingen i seg selv ikke løste noen problemer. Tvert om ga det nissen fortsatte muligheter til å finne på pek.

Selvsagt vil Sp som regjeringsparti gjerne gjøre en god jobb både for seg, for regjeringen og for velgerne og landets innbyggere. Men det er likevel ikke sikkert at det styrker Jonas Gahr Støres muligheter til å føre en politikk med mer gjenkjennelige, sosialdemokratiske trekk.

Men mens tiden går, kan Erna Solberg fryde seg over at den rød-grønne regjeringen nå stekes i eget fett.