I Aftenbladet 28. mai stiller biskop Anne Lise Ådnøy og dialogprest Silje Trym Mathiassen spørsmålet «Hvem kan kirken snakke med?» Svaret er åpenbart: Kirken kan snakke med alle. Men hva om dialogpresten og biskopen var litt tydeligere på premissene for religionsdialog i kirken og hva det konkret betyr i møte med nyåndelighet?

Naivt

Etter sjaman-saken bør vi ha lært at religionsdialog ikke kan være et utleie, men at kirken selv må være ansvarlig arrangør. Det var dessuten naivt å tro at Petri-arrangementet kunne bli oppfattet religionsdialogisk når det inngikk i en større turné, «Prinsessen og sjamanen», som ikke var religionsdialogisk. De som kjøpte billett i Stavanger, forventet seg så klart det samme som skjedde i de andre byene.

Hva betyr kirkens dialogdefinisjon i praksis? Kirkelig dialogsenter definerer dialog slik: «Jeg går inn i en dialog, ikke for å forandre den andre, men for å ta del i den gjensidige forandringen som kan skje gjennom et møte». Dette innebærer at man ikke skal møte hverandre med skjulte hensikter. Dialogen er derfor ikke til for misjonens skyld, men har sin egenverdi. En slik dialog er noe mer enn når religionsledere møtes og tar avstand fra terror i Christchurch eller på Sri Lanka. Alle i kirken er trolig enig i at kristne og muslimer kan markere samhold og kjempe for fred og integrering. Dette er ukontroversielt. Men Kirkelig dialogsenters dialogdefinisjon er mer radikal og impliserer at også i møte med nyåndelighet kan den kristne bli forandret og lære noe om Gud selv. Hva om biskopen og dialogpresten sa noe konkret om hvordan kristne kan bli forandret i møte med nyåndeliges gudsopplevelse?

Hva er egentlig så spesielt med prinsessens og sjamanens kjærlighet til forskjell fra andre nyforelskede par?

Hva betyr dette i praksis?

Dialogpresten roser i Aftenbladet i et innlegg 18. juni prinsessen for å ha gjort mye bra for mennesker og kirken og for å ha «mot til å sette kjærligheten i sentrum. Og der har vi alle noe å lære av henne». Tilsynelatende kan vel ingen være uenig. Men hva er egentlig så spesielt med prinsessens og sjamanens kjærlighet til forskjell fra andre nyforelskede par? Innebærer ikke dialogbegrepet noe om tro, og at vi skal lære av prinsessens og sjamanens trosutøvelse? Hva betyr så dette i praksis? Handler det da om prinsessen som tekstleser i kirken, eller om engleskolen hennes? Dialogpresten mener at kristne ikke bør ta betalt for helbredelse, men alternative kan. Har kristne helbredere i så fall noe å lære av Sjaman Dureks metoder?

Å gå i seg selv – on both sides? I innlegget den 18. juni argumenterer dialogpresten for at nettaviskommentarfelt ødelegger samtalekulturen i vår tid. Jeg er enig med henne i dette. Men når biskopen og dialogpresten viser til Sakkeus-fortellingen virker det mest som et forsøk på å stilne debatten enn å våge si noe prinsipielt og konkret om dialog i kirken. Fortellingen om Sakkeus handler dessuten mest om misjon, ikke om dialog. Resultatet er at Sakkeus ble totalt omvendt og endret livsstil, – ikke Jesus. Dersom det virkelig er slik at biskopen og dialogpresten mener at kirken må ta et oppgjør med seg selv etter sjamansaken, så burde de fremfor alt starte med seg selv. Dernest kunne de møte kritikerne ved å ta dem på alvor. Ser man til skepsisen i spørsmålet om kvinnelige prester så kommer ikke det av at folk ikke kjente til Sakkeus-fortellingen eller Jesu radikale åpenhet, men av brevtekstene til Paulus. Da må man på samme måte faktisk ta Bibelens tekster om avguder, åndelighet og okkultisme på alvor. Det er heldigvis få i dag som ser profeten Elias’ konfrontasjon mot Baals-profetene i 1. Kongebok kapittel 18, der han til slutt dreper alle de 450 profetene, som et forbilledlig religionsmøte. Men denne fortellingen og andre tekster om mennesker med annen tro finnes fremdeles i Bibelen sammen med tekster om ånder og demonutdrivelse. Hva om folk i stedet fikk hjelp til å forstå hvordan slike fortellinger kan leses i vår kontekst og i vår tid?

Kirken kan snakke med alle

Arranger gjerne kurs om kontekstuell bibellesning i møte med nyåndelighet, samtidig som man tar på alvor at kirken har noe eksklusivt i seg. Men gjør noe konkret istedenfor å vri debatten til å handle om et ukontroversielt spørsmål. For kirken kan snakke med alle. Vi er enige om det.