Vestlandsutstillingen, Kunsthall Stavanger, vises til og med 28. juli.

Mye maling har tørket siden Tidemand og Gude skildret Vestlandet i sitt ikoniske maleri «Brudeferden i Hardanger» i 1848. Mens man den gang hadde et relativt entydig blikk på landskap og mennesker gjennom nasjonalromantikkens prisme, er et slikt helhetsgrep umulig i dagens kunstverden, hvor en vrimmel av retninger, stiler og teknikker eksisterer parallelt, i en nærmest kakofonisk samtidighet. Lett er det ikke da å være kurator for en utstilling som fortsatt pretenderer å skulle si noe om Vestlandet.

De senere årene er fri innsendelsesrett kombinert med kuratorens styrende hånd, og denne gang tilhører hånden Marte Danielsen Jølbo. Inn i Kunsthall Stavanger har hun båret en haug med sprikende staur. En rundtur i utstillingen forteller meg at interessante kunstnerskap – tynt presentert, som her – ikke lar seg presse inn i noen vestlandsform som gir mening til utstillingens institusjonstittel, heller ikke til tittelen på årets versjon: «Vi er stedene». I sin katalogtekst arbeider Jølbo hardt for å lage en smakfull suppe av disse sprikende staurene. Hun gjør det ved å trekke inn en mengde referanser til kunstteoretikere, antropologer, filosofer og skjønnlitterære forfattere – teksten hennes vrimler av dem, faktisk finner jeg her godt over 30 slike «sannhetsvitner» om utstillingens kvaliteter.

Flanering

Jeg leser Jølbos essay for å se hvilken teoretisk overbygning hun har valgt, i kuratorens forsøk på å skape sammenhengende kontekst for de utvalgte kunstnerne. Men så er det nettopp dette som mangler: hun bruker sine mange referanser så løst at de ikke gir mye mening for utstillingens helhet. Hun sveiper for eksempel så vidt innom Freuds begrep «das Unheimliche» og ofrer noen få linjer på Arne Næss’ dypøkologi; katalogessayet blir en løs flanering blant litterære tekster, og sitatene får ofte en pyntefunksjon, som knapphullsblomster. Erkjennelsen av det fåfengte i et slikt helhetsgrep kommer tidlig i Jølbos tekst, der hun sier at «en felles stedsidentitet som bygger på omgivelsene synes vanskelig å skimte». Kanskje innrømmes det her at en utstilling som ikke har annet felleskriterium enn at kunstnerne skal ha en (ofte temmelig løs) tilknytning til Vestlandet, ikke lar seg kuratere til en helhetsopplevelse, og at den heller bare bør presenteres med alle sine sprik som sitt viktigste innhold.

Jølbos styrke ligger i den tekstlige presentasjonen av hver deltaker. Dette forklarer hun godt, og det er nødvendig, siden hver enkelt kunstner er løsrevet fra sitt øvrige kunstnerskap her. Skal du se denne utstillingen, må det være for å få disse små glimtene av dyktige og interessante kunstnere, hver for seg. Mens Siv Bugge Vatne finner fargede stein i strandkanten, binder tråder rundt dem så de danner en buktende ramme rundt en vakker tegning med blekk på bomullspapir, bearbeider Kristin Velle-George sine strandfunn i abstrakt retning i sine vâre blyanttegninger. Mens Natasja Askelund maler en landskapsabstraksjon med stor ekspressiv kraft, skaper Kenneth Varpe illusjonsmaleri som kun viser noen enkle penselstrøk i et flatt bilde, som om de skulle være avsatt med pastos tredimensjonalitet. Men vestlandsidentitet, her? Konteksten er, selvsagt, internasjonal.

Renessansen

Hilde Frantzen har i sine bidrag en interessant referanse til renessansen, hvor flere kunstnere brukte et rutenett som hjelpemiddel til å skape perspektiv i bildene. Frantzens rutenett, malt på tekstilkluter, presser hun, helt konkret, ned i selve terrenget, for så å bearbeide avtrykkene til malerier med romlig illusjon. Hos Anette Gellein blir illusjonen langt flyktigere, der de dukker, flimrende, opp i videoen «We, the born capitalists», hvor champagnen flyter, men etter hvert forsvinner i en vaskebøtte. Tilsynelatende en kommentar til vestlandsk oljerikdom, men like mye en lek med videofilmens tekniske muligheter.

Å ytterligere presentere seks kunstnere i en separat katalogdel, men ikke i selve utstillingen, er ikke særlig vellykket. For eksempel vil Anna Ihles akvareller alltid gjøre seg bedre direkte presentert enn som fotografiske gjengivelser på papir. Mest interessant i denne appendiks-delen er Agnes Btffns fotoserie av mennesker som poserer som den Hepworth-skulpturen kunsthallen så skjendig solgte ut for noen år siden. Btffns bilder er fattigkunstens billige trøst, performativt laget av mennesker i blant annet Norge, Mexico, Palestina, Frankrike og Danmark – den ultimate punkteringen av Vestlandsutstillingens vestlandsforankring.

Dekonstruksjon

Allerede Tidemand og Gudes brudeferd viste oss et syntetisk Vestland, uten et klart geografisk holdepunkt. For maleriet er satt sammen av en rekke skisser fra ulike steder, og du vil lete forgjeves om du prøver å finne stedet det er malt fra: bildet er konstruert og kan løses opp i sine enkelte faktorer. Se om det ikke nettopp er det også Azar Alsharif gjør i sine bidrag på årets utstilling; hennes collager/assemblager/appropriasjoner løser opp vår oppfatning blant annet av det vestlandske, der hun dekonstruerer våre forestillinger om det vakre og det helhetlige. Hos Alsharif finner jeg utstillingens brennpunkt og omdreiningspunkt: akkurat her er den stauren som alle de andre staurene spriker ut fra.