– Dette savner norske barn som vokser opp i fattigdom

Enda verre enn å havne bakerst i køen på Tusenfryd, er en oppvekst i utenforskap fordi familien har dårlig råd.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Tusenfryds forsøk på å innføre en ordning der de rikeste kan snike i køen ved å betale barna sine rett inn på karusellen, ble møtt av massiv motstand fra den norske befolkningen. Tusenfryd lyttet, og snudde. Heldigvis.

Det er et sunnhetstegn at så mange protesterer mot forskjellsbehandling. Mot at noen barn blir stående bakerst i køen, mens andre med rike foreldre kommer seg opp og frem.

De siste tiårene har antall barn som vokser opp i fattigdom, tredoblet seg i landet vårt. Og måten tusenvis av barn systematisk faller utenfor på, er dypt urovekkende. Forskning viser at barn som vokser opp i fattigdom i Norge, har risiko for dårligere helse, oftere symptomer på depresjon, er sjeldnere motivert for skole og høyere utdanning, og er sjeldnere med på organiserte aktiviteter.

«Man føler seg utenfor og utestengt. Man føler seg annerledes enn alle andre».

«Utenfor, sulten, lei seg og blir ertet. Man har gamle klær, og folk kaller deg nerd».

«Jeg føler meg bekymret. Er man rik, kan man slippe å føle seg utenfor».

Slik beskriver barn og unge hvordan det er å vokse opp i fattigdom i rike Norge, hvor «Alt koster penger».

For å være med på en vanlig skolehverdag forteller barn at de trenger skoleutstyr som pennal, sekk, blyanter, farger og viskelær. Men også utstyr til klasseturer, leirskole og skidager. Barna forteller om at det er ting de har trengt på skolen som de ikke har kunnet kjøpe, eller aktiviteter de ikke har vært med på fordi prislappen har vært for høy.
Dette føles urettferdig. «Hvorfor må vi betale for å gå på skolen?» spør en, mens en annen sier: «Skolen skal jo være gratis, men det er den ikke. Vi burde få det vi trenger når vi kommer på skolen, for eksempel utstyr og sekk og gymtøy. Og alle bør få skolemat og melk. Da blir det likt. Det er dyrt å gå på skolen – i hvert fall hvis du skal ha de tingene som du trenger for å følge med».

Barna forteller at det er flaut å ikke ha med det de trenger på skolen, og at det kan ha konsekvenser for om de klarer å gjøre det bra på skolen eller ikke.

Penger er også viktig for hvordan barna har det med venner og på fritiden. De opplever et sterkt kjøpepress, og at det er dyrt å gå i bursdager fordi nivået på gaver er høyt. Barn er klar over at det koster mye penger å være med på idrett eller andre aktiviteter, og flere sier at prislappen gjør at de ikke får delta.

«Familien min har lite penger. Jeg gjør nesten ikke noe på fritiden fordi jeg ikke har råd».

«Fotballtrening koster penger. Det er det samme med svømmetrening».

«Du må nesten ha mye penger hvis du skal være med på en fritidsaktivitet. I hvert fall to, det går ikke. Vi kunne ikke være med. Det er jo altfor dyrt».

Så i stedet for å skape enda større forskjeller, har barna og ungdommene gode råd til oss voksne om hvordan vi kan sikre like rettigheter og muligheter for alle:

• På fritiden ønsker de seg en fritidsklubb og et bibliotek i nærmiljøet som ikke koster penger, og som har mat. For da kan man henge gratis med venner. Gratis kollektivtransport til og fra aktiviteter blir også etterspurt, sammen med billigere eller gratis aktiviteter eller idrett.
• På skolen må gratisprinsippet gjelde på ekte, sier de. Med gratis mat, melk og frukt og gratis skoleutstyr. Og skoleturer og sosiale aktiviteter må være uten inngangspris.
• I familien vil barna ha økonomikurs, jobb og utdanning til foreldrene, mer barnetrygd til alle barn og at Nav også spør barna hva de trenger. De ønsker seg også gratis barnehage og skolefritidsordning, slik at foreldrene kan jobbe.

Å innføre snike-i-køen-ordninger for dem med mest penger blir stående som et kraftfullt symbol på det Forskjells-Norge som er i ferd med å vokse frem, mellom de barna som har, og de barna som ikke har. En utvikling som folk flest ikke ønsker seg.

For det er titusener av barn i Norge som i dag ikke engang har råd til å komme seg inn porten på en fornøyelsespark. Vi kan ikke stå stille og se på at disse barna havner stadig lenger bak i køen.

La oss lytte til barna og ungdommene som viser oss vei til en samfunnsutvikling som ivaretar rettighetene til alle, fremfor å gi bedre muligheter til dem som har penger til å komme seg frem i køen.