Ti år etter at Odd Nordstoga og Ingebjørg Bratland la ut på sin feirede «Heimafrå»-turné med utrolige 134 konserter, er de klare til å ta landeveien fatt sammen på ny.
Nå nettopp
– Plutselig ble det mye jobb, konstaterer Odd Nordstoga om de foreløpig 82 konsertdatoene som skal bringe ham og Ingebjørg Bratland over det ganske land i månedene fremover, kun med pause i desember.
– Vi satte nok en standard i 2013, da vi gjorde 134 konserter. Vi er blitt ti år eldre, så det er lov å trappe ned litt, ler Ingebjørg.
I en boble
Å være så lenge på turné sammenlikner Nordstoga med å være i en boble.
– Som å entre et annet rom i tilværelsen, og så kommer du ut et annet sted en gang i fremtiden! En tilværelse der du får en plan over dagen hver morgen og ikke behøver å tenke på noe. Det er en enkel tilværelse, der det eneste du er redd for er å bli syk.
Ingebjørg Bratland setter frem en knyttet neve og foreslår at de herved lanserer det hun kaller «supermannhilsing».
– Vi må styre unna klemming! sier Ingebjørg Bratland, som har troen på å drikke mye vann og få nok søvn – men muntert erklærer store, hals- og stemmebåndvarmende skjerf og te å være «tull».
De lover at det blir sanger både fra sitt første samarbeid, 2013-platen «Heimafrå» som bød på en samling viser fra folkemusikktradisjonen, og den nye – som har fått tittelen «Langt heimafrå».
Til Irland
Men de som vil høre om hylende griser vil nok bli skuffet, ifølge Nordstoga. På denne turneen er det fellesstoffet som han og Bratland står for som er i søkelyset.
– Det er litt irske viber på de nye sangene, for denne gangen har vi flere nyskrevne låter med, sier hun. For da Odd Nordstoga sa ja til Ingebjørg Bratlands forslag – at nå burde de gjøre noe i lag igjen – så bestemte de seg for å reise langt vestover for innspillingen.
– Vi kunne jo ikke traske rundt i Oslo når vi skulle spille inn et album som heter «Langt heimafrå», spøker hun, mens han legger til at det er «bedre å reise til Irland enn Sagene» da.
De landet et sted på Irlands vestkyst, bygden Roundstone i Connemara. Der finnes det blant annet et stort studio, bygget av «Riverdance»-komponist Bill Whelan, et hotell med tre rom – og det dyktige musikersøskenparet Séamus og Caoimhe Uí Fhlatharta. Som bidro med irske fløyter, irsk harpe, bodhran, fele og sang – både på norsk, takket være lydskrift, og gælisk.
Var skeptisk
– Jeg er egentlig litt skeptisk til å reise bort, medgir Odd Nordstoga, men må medgi at «det viste seg å være inspirerende». Som han uttaler i presseskrivet: «Det blei ikkje feil å legge til ein dåm av salt hav og vide horisonter til ein klukkende fjellbekk frå Telemark».
Nordstoga hadde tanken på det irske klingende i bakhodet allerede da han laget musikken hjemme i Oslo. Og røper at han var med i et irsk band da han var 20.
– Vi spilte på irsk pub i Oslo! Jeg hørte mye på The Waterboys' irske plater, og bandet het Has Anybody Here Seen Hank, etter en av låtene deres.
Ingebjørg Bratland kan høyne med at hun faktisk har turnert i Irland – som 11-12-åring sammen med foreldrene og søsteren som spilte tinnfløyte. Det var der hun fikk den irske visen «Evelyn Marie», som er å høre på det nye albumet – for øvrig første gang hun synger på engelsk på plate.
– Vi hadde holdt konsert i landsbyen som fiskeskøyten Evelyn Marie gikk ned utenfor, med seks mann om bord. En dame skriblet denne tradisjonssangen ned til meg som takk, det er jo slik muntlig overlevering vi har her hjemme også.
– Var blyg
Odd Nordstoga funderer litt over likhetene mellom folkemusikk i forskjellige land, og hvordan de «treffer på et annet sted en annen musikk».
– De har noe til felles, også en lik syngestil.
Det var nettopp fra folkemusikken at Ingebjørg Bratland kom fra for ti år siden. Hun var den tidligere kvedereleven til Nordstogas mor, og etter platedebuten i lag med Odd har det gått strake veien oppover. Ikke bare karrieremessig – men også i scenevanthet.
– Jeg var mer blyg, ser jeg på gamle klipp! Jeg var 22 år og fikk lene meg på Odd. Alt var nytt, ler Bratland – som i dag hevder hun er «brautende» og snakker så mye og gjerne at makkeren hevder han «blir sliten».
– Hun er langt fra noen lærepike lenger. Og hun blitt livvakten min, hevder han.
For Ingebjørg Bratland, blid som hun er, er også en mester til å si tydelig «nei».
– Det er viktig. Jeg skal i løpet av turneen lære Odd å si mer nei. Han er så snill at han sier ja til altfor mye. Det er nok derfor han blir sliten!
