Er legene «hellige kyr»? Fastlege svarer på kritikken.

Fastleger arbeider i snitt 56 timer i uken, og det er ikke fordi vi er grådige.

Debatt

Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Det er nesten litt vanskelig å ta Eivind Sanghots innlegg om legestanden seriøst (BT fredag), for det ser ut til at vesentlige opplysninger om fastlegekrisen er ukjent for forfatteren av innlegget.

Jeg kan forstå at dersom man kun ser på tallene og sammenlikner med land som har en helt annen organisering av helsevesenet sitt enn Norge, så ser det ut som at vi har meget god legedekning, og at krisen burde kunne avblåses ved å fordele disse legene jevnt utover. Slik er det derimot ikke. Det mangler spesialistleger i mange disipliner!

Fastlegeordningen i Norge har, er ganske unik og gjør det vanskelig å sammenlikne oss med andre land. Den har vist seg svært lønnsom da den sparer spesialisthelsetjenesten betydelig for konsultasjoner, samtidig som den har vist å øke overlevelse fordi legen over tid har kjennskap til pasienten.

Foreløpig kan det vel se ut til at politikerne vil avvikle ordningen, selv om de sier det motsatte. Stadig flere fastleger slutter eller er langtidssyke av utmattelse – og over 150.000 står uten fastlege å forholde seg til.

Vi som blir igjen, er slitne av den manglende muligheten til å kunne si «nei». Til at våre oppgaver i så stor grad er forskriftsfestet og at vi kan ramme både liv og helse ved å unnlate å gjøre dem. Det er vanskelig å rekke å hente barna i barnehagen når du er pålagt et hjemmebesøk til en alvorlig syk pasient på tampen av en hektisk dag.

Det handler om tid for oss. Tid det ikke er nok av, som vi forventes å ha mer av i livene våre enn de fleste andre. En gjennomsnittlig fastlege arbeider 56 timer i uken! Og det er ikke fordi vi er grådige og vil tjene fire millioner, men fordi våre arbeidsoppgaver er for omfattende og vi sjelden har lov eller mulighet til å si «nei».

Alle andre legespesialister har over tid fått anledning til å skufle oppgaver over på oss, «det kan fastlegen ordne». Totalsummen blir ulevelig.

Tidligere har vi kunnet redusere antall pasienter på listene våre, for å muligens redusere arbeidsoppgavene noe – men med økende mangel på fastleger er det begrensninger her også. Da er man fanget.

Jeg forstår at helheten i dette er svært vanskelig å forstå for dem som ikke kjenner dette på kroppen. At vi lett kan fremstå som grådige sytere. Det er synd, for vi er ikke så bekymret for oss selv.

Det vil alltid trenges leger, og vi vil alltid klare oss greit, men konsekvensene for pasientene og helsevesenet slik vi kjenner det, vil bli enorme.