Hva skal vi med smal forskning?

GJESTEKOMMENTAR: Det er umulig å vite sikkert i dag hvilken kunnskap vi har skrikende behov for om femti eller hundre år.

Da jeg fortalte bekjente fra tida i ungdomspolitikken at jeg skulle studere litteratur, rynket flere på brynene. «Hvorfor det?» og «Hva skal du bli?» spurte de. Underforstått: Hva i all verden skal man i arbeidslivet med diktanalyse og litteraturhistorie? Med bakgrunn fra politikken burde jeg vite alt om hvor lite etterspurt de myke, abstrakte kunnskapsformene er.

Ofte svarte jeg ganske enkelt at jeg kunne tenke meg å bli lærer, og snakket om hvor meningsfullt det er å undervise – noe jeg helhjertet står inne for. En annen fordel var at samtalen ofte ble punktert før jeg måtte begynne på høytflyvende resonnementer om dannelse, mangfold i kunnskapsformer og interessen for noe så lite matnyttig som skjønnhet.

Resonnementet var like sant og effektivt i øyeblikket som det rektor ved Universitetet i Oslo Svein Stølen responderte med da nyheten om mulige nedskjæringer i forskningsbudsjettene kom i mai. Stølen spurte om hvilke konsekvenser dette vil ha for de «250-000 arbeidsplassene som trengs for å opprettholde velferdsstaten», og føyde til at «[d]et handler om den 10 år gamle gutten som får en kreftdiagnose. Klarer vi å redde han?».

Bakgrunnen for Stølens bekymringer er forsknings- og høyere utdanningsminister Ola Borten Moes utskifting av styret i Forskningsrådet, og varsel om opprydding i økonomisk rot regjeringen mener har pågått over flere år. Hvilke finansieringskilder og forskningsprosjekter som må nedskaleres, er ennå ikke sikkert.

Det vi ikke vet at vi ikke vet

Fra sektorens perspektiv er det derfor lurt av Stølen å peke på hva slags livsviktig, arbeidslivsrelevant kunnskapsproduksjon vi kan miste. Flere enn Stølen har også tydd til den typen argumentasjon, blant annet fire humanister som påpekte at stadig flere av oss «jobber tverrfaglig og/eller bidrar til å løse vår tids samfunnsutfordringer» – underforstått: Vi er nyttige!

Argumentasjonen spiller på oppfatninger vi som kollektiv, og politikerne, intuitivt aksepterer. Sånn sett demmer den kanskje opp for noe kuttvilje på kort sikt. På den andre siden legger denne argumentasjonen, i likhet med min begrunnelse for studievalg, indirekte til grunn at målbar nytteverdi på kort sikt henger tett sammen med kunnskapsproduksjonens eksistensberettigelse. Dét kan bli en lunefull ferd.

Heldigvis er Stølen nok klar over farene. Da et stortingsflertall for to år siden ønsket seg et finansieringssystem for høyere utdanning som i større grad premierte «arbeidslivsrelevans», var han ute med et treffende eksempel: Universitetets «pionerarbeid innen objektorientert programmering på 60–70-tallet kom ikke på bestilling, men la grunnlaget for utviklingen av det internettet vi kjenner i dag». En kunne føye til at for tredve år siden, da Jernteppet falt og det ble snakket om «The End of History», fremsto det neppe som nyttig at norske litteratur- og språkforskere fortsatte fordypningen i slavisk romankunst. Men i dag er nytteverdien av eksperter på russisk kultur og historie brått åpenbar.

Det finnes mange kunnskapsområder vi vet at vi vet for lite om, og som en dermed kan argumentere for at har livets rett, ut fra framskrivninger om etterspørsel i arbeidslivet. Men framtiden er først og fremst full av «ukjente ukjente»: kunnskaps­områder som i liten grad er opplyst, og som vi ikke vet at vi kommer til å trenge innsikt i.

Det krever mye av oss å erkjenne dette fullt ut – vi surfer stadig på opplysningstidens selvtillitsbølge av tro på menneskets stadig sterkere kunnskapsherredømme om verden. Men framtiden bærer mest av alt i seg stor usikkerhet. I den grad vi kan forberede oss på de «ukjente ukjente», er det gjennom mangslungen kunnskapsproduksjon – også den som på kort og mellomlang sikt framstår lite nyttig.

Systematisk skjevhet

I takt med at vi også her til lands vil oppleve større press på offentlige budsjetter, vil det å sikre erkjennelse av den unyttige kunnskapens verdi bli viktigere. I Danmark har forverringen av de humanistiske fagenes vilkår foregått over flere år, senest som ledd i en desentraliseringsreform i høyere utdanning.

Skal en tolke den danske regjeringen i beste mening, var intensjonen å flytte flere studieplasser fra storbyene til distriktene og etablere et større engasjement for fagutdanningene. Intensjonen er kanskje slettes ikke dum. Antall studieplasser på et gitt fagfelt er ikke nødvendigvis et godt mål på samfunnets verdsettelse av et gitt forskningsfelt, og gudene skal vite at yrkes- og fagutdanningene trenger flere studenter.

Problemet oppstår hvis forandringer i sektoren systematisk går hardere utover de teoretiske kunnskapsområdene som aldri blir en del av argumentet om verdiskaping på kort sikt. Og dét skjedde i Danmark: Kuttene ved storbyuniversitetene har systematisk gått hardest ut over humaniora.

For å demme opp for en lignende utvikling i Norge, i et scenario hvor opprydningen i Forskningsrådet utløser større nedskjæringer, må alle som tar debatten om forskningens verdi, være bevisst på hvilke kunnskapssyn en legger for dagen – både direkte og indirekte. Hvis ikke står vi alle i fare for å glemme hva vi skal med forskningen, nemlig en hel masse som vi ikke enda vet hva er.