De er anonyme for deg som leser, for deg på gaten, for dere på foreldremøte. Men i dette rommet er de synlige. Noen for første gang, noen i snart 30 år. Andre går ut og kommer aldri tilbake.
Trude
– Hei, jeg heter Trude. Jeg er alkoholiker.
– Hei Trude, svarer de andre.
Ekkoet som omfavner henne rommer hundrevis av år med erfaring og gjenkjennelse. I skinnet av blafrende stearinlys kan alle i rommet se ansiktet hennes, skriver Aftenbladet. Ikke bare de brune, varme øynene over den lille oppstoppernesen, eller de rastløse solbrune hendene som fikler med kaffekoppen, men hele jenten.
De som er i dette rommet er ikke teoretikere. De er her for å redde seg selv. Men også for å redde andre.
Les hele saken med abonnement
