Er mangel på søvn, hormoner i sving, en haug med klesvask og oppkast forenlig med et velfungerende parforhold?
Nå nettopp
DebattSom nybakt mor og familieterapeut har jeg en nyoppdaget interesse for hvordan parforholdet overlever det første året etter at man har fått barn. Jeg har hatt terapitimer med småbarnsforeldre som sier at de har sluttet å være kjærester, og jeg har da slengt ut ord som «unntakstilstand» og gitt dem øvelser og snakket med dem om hvordan de skal finne tilbake til det som en gang var.
Jeg følte derfor at jeg var godt rustet for den nye rollen jeg og min samboer skulle inn i. Jeg tok feil!
Prioriteringsrekken i vårt hjem er nå som følger: Mate baby, skifte på baby, snakke om konsistensen på avføringen til baby, legge baby, spise, gå på do, så repetere alt på nytt og på nytt. Parforholdet er dessverre ikke på listen.
Jeg og samboeren min tok kurset «Godt samliv», som er et gratistilbud til førstegangsforeldre. Jeg må innrømme at jeg ikke husker noe av det som ble sagt under kurset, og i ettertid undrer jeg meg over om vi heller burde fått dette tilbudet etter en stund som foreldre.
Det jeg vagt husker, er at vi var enig i at vi ikke skulle være «de foreldrene» som tilpasset oss barnet, barnet skulle tilpasse seg oss. Hun skulle tidlig lære seg å sovne med lyd, og vi skulle være sånne foreldre som kunne ta med oss barnet overalt og legge henne uansett omstendigheter.
Spol fire måneder frem i tid, og vi tør så vidt å gå rundt i huset i tilfelle gulvet knirker når babyen vår sover.
Les også
Den gangen lillebror hylte høyere enn Satan
Psykolog og parterapeut Catrin Sagen hevder i boken «Fra ligging til legging» at noe av det mest skadelige et parforhold kan utsettes for, er å få barn. En studie utført av psykolog og familieterapeut Øystein Mortensen viser at norske par opplever forverring av parforholdet etter at de blir foreldre. Et kjapt googlesøk viser at andre internasjonale studier bekrefter funnene til Mortensen.
Så hva kan vi gjøre for å ikke bli en del av denne statistikken?
Først og fremst er det viktig at vi interesserer oss i den andre sitt liv. Jeg har kanskje ikke hatt så mye å melde om mens jeg har vært i permisjon, men det at partneren min vil høre om hvor mange bleieskift jeg har utført i løpet av dagen (han later i hvert fall som), har bidratt til at jeg ikke føler meg alene om det.
Samboeren min har òg lært meg masse om biler, som er det han jobber med, og jeg har lyttet (i hvert fall latet som) når han prater om den nyeste modellen til BMW. Dette bidrar til at vi har en kjærlighetskonto som er på plussiden. Det å sjekke inn hos hverandre og høre hvordan den andre har det, koster oss langt mindre enn en diskusjon om hvorfor kaffekoppen står i feil kjøkkenskap.
Når kjærlighetskontoen er på minussiden, kan den minste ting føre til at vi mister tålmodigheten med partneren vår. Ingen av oss har overskudd til å verken høre på eller holde en lang lekse om hvorfor det er viktig at akkurat den koppen står i det kjøkkenskapet.
Les også
Norske forskeres funn: Babyene reagerte med stress da foreldrene tok opp mobilen
I vårt hjem snakker vi ofte om alt vi skal gjøre i fremtiden, og vi er opptatt av å holde fokus på at nattekosen vil komme tilbake på et tidspunkt, og nattevåken vil opphøre.
Det er også viktig å huske på at det ikke er mulig å ikke kommunisere, og stillhet er kanskje en av de mindre heldige formene for kommunikasjon. Så selv om jeg tar meg selv i å prate i babyspråk til samboeren, anser jeg det som bedre enn ingenting.
For at parforholdet skal overleve det første året, må vi sammen som par redefinere hva vi NÅ betegner som et fungerende parforhold og innse at tiden der mitt, ditt og vårt behov var i fokus, er satt på vent.
Vi må godta at vi i en periode må senke forventningene til hverandre, og være glad for at vi er to om klesvasken og oppkastet. Og når vi har kommet oss gjennom stormen, må vi aktivt gå inn igjen og dyrke parforholdet og øse på med kjærlighetsvann.
Og kanskje er vi så heldige at det vokser opp noe nytt og enda vakrere?
