Norway

Alt i verden er ikke ondt og mørkt

GJESTEKOMMENTAR: Optimisme har vært et underliggende tema i mine tekster i denne spalten i Aftenbladet. Verden er bedre enn vi tror den er, og klimakrisen ikke så ødeleggende som vi frykter, så senk skuldrene. I tillegg er ikke folk så fæle som vi vil ha det til.

Publisert: Publisert:

Nå nettopp

.css-1qhdkip{position:absolute;z-index:1;width:100%;height:100%;top:0;left:0;object-fit:cover;object-fit:contain;}

Viste filmen «Fluenes herre» fra 1963, om noen gutter som strandet på en øde øy og utviklet et skrekksamfunn, egentlig hvordan vi mennesker egentlig er? Foto: Mary Evans Picture

Dette siste er et eldgammelt budskap som minner oss om hippier og anarkister, og det er da også blitt grundig tatt ned av «realister» som – med god grunn – peker på det som skjer i den virkelige verden: krig, mord, grådighet. Og Auschwitz.

Hvordan kan vi si at mennesket er grunnleggende godt, med et slikt blodig bakteppe?

Interessant og gledelig bok

Den nederlandske «stjernehistorikeren» Rutger Bregmans siste bok fra 2020, «Humankind: A Hopeful History», er også oversatt til norsk, med tittelen «Folk flest er gode: En ny fortelling om menneskenaturen» Foto: Skjermdump fra Rutger Bregmans hjemmeside/Spartacus forlag

For å forklare det, må vi først påpeke at de såkalte «realistene» overser det gode – det er overtydelig, bare vi kikker etter, mens godfjotter som meg ikke må glemme det grusomme. Det er nemlig slik at mennesket ikke har noen entydig «egentlig» natur. For å forstå dilemmaet, trenger vi litt evolusjonsbiologi. Det er en fordel for oss å være både snille og voldelige – men i ulike situasjoner.

Vi er altså både det fredeligste og det mest voldelige dyret – samtidig.

Til min store glede utga et norsk forlag nylig «Folk flest er gode» av den nederlandske historikeren Rutger Bregman. Han har stor tro på menneskets godhet, og han foretar i den anledning en del morsomme avkledninger av det såkalt «realistiske» synet på oss som grunnleggende onde under en ferniss av kultur.

Det er dette synet som har formet vårt selvbilde helt siden Thomas Hobbes prediket det i sin «Leviathan» i 1651, mens Bregman tar parti med en annen gamling, Jean-Jacques Rousseau, og hans tro på at vi mennesker dypest sett er gode – bare konger og geistlige lar oss være i fred.

Bregmans bok er full av eksempler på historiske hendelser som forskere har fremstilt som groteske fortellinger om menneskets ondskap, og som ved nærmere ettersyn har vist seg å ikke være det. Påskeøya er betegnende. Den kjente forfatteren Jared Diamond hentet den berømmelig frem i sin bok «Kollaps» fra 2004: Påskeøyas urinnvånere forårsaket en økologisk katastrofe, og deretter massakrerte og spiste de hverandre.

Andre forskere har senere undersøkt originalkildene og funnet at den er feil fremstilt. Fortellingen om Påskeøya handler om samarbeid (og fremdeles en god del dumskap), skriver Bregman.

Ondskap og ondskap

Så hvor «realistisk» er egentlig forestillingen om villdyret bak fernissen? Ser vi på Auschwitz, ser det helt åpenbart slik ut – vi mister alle hemninger bare noen oppfordrer oss til å miste dem.

Men hvem sto bak, og vedlikeholdt grusomhetene under holocaust? Var de involverte kun vanlige mennesker, tilfeldig plukket opp fra gata? Nei, det var de ikke – de var fanatikere eller onde, og selv disse måtte prepareres for å kunne gjøre det de gjorde. Ondskapen var langt fra «banal» påstår Bregman.

Fanatikerne er selvsagt et ekstra problem. De onde kan vi forstå, men fanatikerne mener selv de er gode. De må bare gjøre disse onde handlingene først, så vil alt bli så meget bedre etterpå. Dette er tankesettet vi møter hele veien fra heksejegernes torturkjellere, via Adolf Eichmann til dagens terrorister.

Dette er uansett den ene siden av menneskets dobbelthet – den evolusjonsbiologiske logikk som sikrer at vi er snille mot dem som står oss nærest (selv kommandanten i Auschwitz var en omsorgsfull familiefar), samtidig som vi kan utføre de grusomste handlinger overfor dem som står oss litt fjernere.

Her er det trøst å finne i en annen bok fra det siste året, biologen av «The Human Swarm» av Mark W. Moffett. Et av spørsmålene Moffet behandler er nettopp hvordan vi mennesker, som bare en av svært få dyrearter, kan leve i såkalte «anonyme samfunn» – i samfunn der vi ikke kjenner de fleste individene vi møter, rett og slett fordi samfunnene er så store. Så vidt Moffett vet, er det bare maur, bier og noen svært få pattedyr og fugler som klarer det samme – altså å gjenkjenne en «venn» du aldri har sett før. Og trikset er den ovenfor omtalte «menneskets godhet» – vi er eksepsjonelt tolerante overfor ukjente.

Hvordan dette kan ha utviklet seg, blir det for langt å diskutere her, så jeg avslutter med et par av de oppmuntrende anekdotene Bregman bringer i boken sin. Den første er mer enn en anekdote – det er det faktum at menn i krig viser seg ikke å være så veldig interessert i å krige. I hvert fall ikke i å drepe. Dette ble grundig understreket under julefeiringen 1914, da tyskere og briter forlot skyttergravene for å feire jul sammen.

Etterpå måtte soldatene tvinges og trues tilbake i krigshumør.

Første verdenskrig, 1. juledag 1914: En tysk soldat hjelper en britisk med å tenne sigaretten. Dagen før og dagen etter lå de i hver sine skyttergraver og skjøt mot hverandre. Foto: Imperial War Museum

Les også

Prof. Torgeir M. Hillestad: «Er mennesket grunnleggende fredelig eller aggressivt?»

Modellen og virkeligheten

Den andre er «virkelighetens fluenes herre». William Goldings nobelprisbelønnede roman «Fluenes herre» er bare det, – en roman. Et påhitt fra en fyr som aldri hadde studert fenomenet han beskrev. Likevel har boken hatt enorm påvirkning på vårt verdensbilde: Sivilisasjon og vennskap forsvinner når en gutteflokk havner alene på en øde øy. Det gode er dermed bare en ferniss.

Men dette er feil, skriver Bregman. I virkelighetens verden, strandet seks gutter i alderen 13–16 år i 1965 på en øy i Stillehavet – og overlevde med glans, ved hjelp av samarbeid og vennskap i over et år før de ble funnet.

De av oss som er gamle nok til å huske LA-bandet Canned Heat, husker kanskje også «It’s the same all over – good people everywhere you go»?

Prof. em. Jan Erik Karlsen: «Når vi ser 30 år tilbake i tid – til året 2020 – innser vi at lærdommene etter koronapandemien reddet menneskeheten og vårt oppsplittede livssamfunn fra utryddelse»

Der, mamma! Helt ned i 12 måneders alder har mennesket en naturlig impuls i seg til å ville hjelpe andre. For eksempel når en voksen leter etter noe. Foto: NTB Scanpix

Football news:

Ex-FIFA inspector Bartfeld on Loko Red Bull's 2nd goal: the Referee made a mistake. There was a direct kick to the legs, went the development of the attack
Vinicius after 2:3 with Shakhtar: real are already focused on winning the Clasico
Coman on the defeat of Atletico: Bayern want to keep winning. We played great
Filimonov about Safonov and Maksimenko in the national team: A question of time
Milner on 1-0 with Ajax: it was important for Liverpool to show a good game after a week of UPS and downs
Lukaku has 4+2 in the last 3 games in the Champions League. He participated in all 6 Inter goals
Miranchuk on the draw with Salzburg: Two goals on the road is a very good indicator