PLATE: En sommer er over, men solskinnspopen fra Egersund består.
Nå nettopp
Colored Lights: «Colored Lights/4370 Records» (Coastal Town)
Det er noen som vet hva de gjør. Frode Strømstad fra Egersund er en slik person, enten det er med bandet I Was A King, supergruppen The No Ones, som produsent, som bookingansvarlig for Egersund Visefestival eller som omtrent hva som helst.
I januar gikk han i studio og fikk med seg noen han hadde lyst til å spille med: Frank «Tønes» Tønnesen, Ole Reidar Gudmestad (I Was a King) og Tomas Pettersen (King Midas, Ulver). Produsent er Bård Ingebrigtsen. Både han og Pettersen har jobbet med I Was A King, så gjengen kjenner hverandre godt. Resultatet er bandet Colored Lights.
Også Tønes har opptrådt med I Was A King. Han har i tillegg vært i band med Strømstad før; noen som husker Skjelvekommode som i 2011 ga ut den friske singlen «Stapte Renault»? Da var det Tønes som sang, mens det nå er Strømstad som har den jobben mens resten korer.
Noen korte instrumentaler og sangen «Down by the sea» er blitt til under arbeidet i studio, mens Strømstad står bak resten. Når sommeren i skrivende stund ser ut til å ha gått i hi for denne gang, er det deilig å kunne flykte inn i bandets solskinnspop.
Strømstad har alltid hatt en forankring i Teenage Fanclub og derfra videre til The Byrds, men denne gang er også mye som får meg til å tenke på Brian Wilson og hans altoppslukende arbeid med lyd.
Colored Lights nevner da også Beach Boys som melodisk forbilde, sammen med Guided By Voices. De liker den lekne galskapen til Brian Eno, kreativiteten til Ween og oppriktigheten til Emitt Rhodes og Will Oldham. Dermed har de åpnet opp for mye, men grunnmuren er Strømstads evne til å lage flotte riff og melodier.
Åpningen «Worst game ever» viser hva de er gode for. Melodien er nydelig, vokalen flyter med og lydbildet er fylt med deilige detaljer. Det er en dybde her du sjelden hører. Kan man snakke om tredimensjonal musikk, er dette hva det er.
Sangen stopper etter 2.45. Greit nok, men «Primitive mode» hadde fortjent mer enn 1.21. Studioproduktet «Down by the sea» passerer så vidt to minutter, før vi får flere korte innslag. «I used to cook» er søt, men stopper før halvannet minutt er passert.
Det er befriende når man får lov å lytte til «Warm jets» i 2.43, med bandet i skikkelig godlage. Sangen bygger seg opp mot et flott, instrumentalt parti før den toner ut i forvrenging og skurring. Nydelig gjort.
Balladen «Say my name» er lavmælt og sår, mens «Gravity test» er platens lengste innslag på hele 4.13. Den skiller seg også ut med et mer tungsindig preg, før «Ashes» lar sola slippe til igjen til tross for en sørgmodig tekst om oppbrudd og ensomhet.
«Stabbing clouds» har et deilig driv, mens «Blue» ruller sakte inn over oss. Avslutningen «Choke-Bored» har en god melodi, fin koring og stilig instrumentbruk, og hva med kan man ønske seg? Annet enn at den burde vart lenger enn 1.36?
Akkurat det er en gjenganger hos Strømstad. Du ønsker at ting kunne vart lenger. Men at man ønsker seg mer av en artist er vel det neppe det verste?
Beste spor: «Worst game ever», «Warm jets», «Stabbing clouds», «Choke-Bored».
