Norway
This article was added by the user . TheWorldNews is not responsible for the content of the platform.

Hva ville vi sagt om det var Russland som jaktet på en brysom budbringer?

BOK: Det er antakelig og dessverre for sent, men dette er det forsvaret Julian Assange trenger.

Julian Assange fikk støtte fra demonstranter under rettssaken i London høsten 2020. Foto: Kirsty Wigglesworth / AP
Publisert: Publisert:

Nå nettopp

Grade: 5 out of 6

Frode Heimlich Pedersen og Gisle Selnes: Forfølgelsen av Julian Assange eller hvordan bli kvitt en brysom budbringer. Pelikanen.

I januar 2010 sa Hilary Clinton: “Selv i autoritære land bidrar informasjonsnettverk til at folk oppdager nye fakta og stiller regjeringene til ansvar.» Samtidig arbeidet USA febrilsk for å fengsle en prisbelønnet publisist for å ha offentliggjort informasjon som dokumenterte amerikanske krigsforbrytelser. Clintons egen regjering var sannelig ikke mye interessert i å bli stilt til ansvar.

Presidentkandidater gikk inn for at Julian Assange måtte henrettes, andre amerikanske politikere foreslo for åpent kamera at han burde snikmyrdes. «Informasjonen har aldri vært så fri», sa Clinton. Hun snakket til Kina.

Kanskje har den britiske regjering bestemt at Assange skal utleveres til USA når dette leses. I så fall risikerer han å bli dømt til 175 års fengsel i en lukket rettssak der informasjonen definitivt ikke vil være fri. Etter det vil Assange antakelig forsvinne i natt og tåke, slik fangene på Guantanamo har gjort.

Rystende

Det er derfor i aller siste liten to litteraturvitere ved Universitetet i Bergen: professor Frode Heimlich Pedersen og professor Gisle Selnes, utgir det som er det mest omfattende og gjennomarbeidete forsvaret Assange har fått på norsk. Antakelig kommer boken for sent til å ha noen innflytelse, men den kommer likevel til å bli stående som en rystende dokumentasjon på rettsstatens sammenbrudd ikke bare i USA, men også i Sverige og Storbritannia. Boken viser også hvordan mange norske journalister lot seg forblinde av en omfattende og avansert svertekampanje, og derfor ikke så at deres egen samfunnsoppgave og frihet ville være grunnleggende truet om Assange ble dømt.

Pedersen og Selnes legger ikke skjul på at de har skrevet et forsvarsskrift. Det er det heller ingen grunn til. Både Assange, pressefriheten og den allmenne informasjonsfriheten trenger at noen gyver løs på de mange mytene som har fått feste seg i denne saken. De to skriver med tendens og engasjement, men også med solid dokumentasjon. Den som vil angripe deres konklusjoner må først drive tilbake deres fakta. Det blir ikke lett.

Propaganda og løgner

Det største problemet for den amerikanske regjering i den 12 år lange jakten på Assange, har vært å finne lovparagrafer som forbyr og straffer det han har gjort, uten samtidig å avskaffe pressefriheten, kriminalisere millioner av lesere og åpne for at USAs egne borgere kan bli utlevert til andre land på like tynt grunnlag. Assange er australsk statsborger og handlingene han skal straffes for, foregikk utenfor USAs jurisdiksjon. Det er bare å se for seg Russland prøve på noe liknende.

Norske journalister og redaktører har også latt seg forlede til å påstå at Julian Assange ikke er journalist og at forfølgelsen av ham derfor ikke truer den maktkritiske journalistikken. Pedersen og Selnes viser hvordan Assange fikk journalistpriser og samarbeidet med verdens fremste aviser før han ble en så stor trussel mot USA at det ble maktpåliggende å skandalisere og stoppe ham. Ikke minst blir kommentatorkorpset i Bergens Tidende og Aftenposten med rette kritisert for dette. I indignasjon og fulle av amerikansk propaganda og svenske løgner glemte de at det er i autoritære samfunn myndighetene avgjør hvem som er journalist. Journalistikk er ikke noe annet enn systematisk utøvelse av sivile rettigheter som tilkommer alle borgere. Wikileaks har samlet inn, vurdert og publisert vesentlig informasjon. Hadde lekkasjene om krigsforbrytelsene i Irak og Afghanistan handlet om Kina, ville Assange fått en serie pressefrihetspriser. 

Ville veier

Til slutt gikk det opp for avisene at de var ledet på ville veier. Både Bergens Tidende, Aftenposten, og også Aftenbladet, har på lederplass krevd at Assange løslates. Bedre sent enn aldri. 

Pedersen og Selnes tar også for seg de svenske anklagene om seksuelle overgrep og voldtekt, og rydder kraftig opp i mytene som dannet seg om at Assange var siktet eller tiltalt, at han hadde flyktet fra Sverige og unndratt seg å bli avhørt. Selv for oss som har fulgt saken nøye de siste 12 årene, er det rystende å lese hvordan den svenske påtalemyndigheten ble en lydig aktør i USAs fordekte spill.

Opprinnelig var det meningen at «Forfølgelsen av Assange» skulle være en kort pamflett, men manus este ut til en litt for detaljert bok. Den nitide gjennomgangen av de britiske rettssakene avslører riktignok hvor svak rettssikkerheten er også der, men svekker bokens brede appell. Den bør nemlig være folkelesning, som en gjennomborende avsløring av hulheten i Hilary Clintons påstand om folkets opplysning og regjeringenes ansvar.