Norway

Hvorfor telle kvinner i kunstmuseet?

DEBATT: Kunstmuseene bør forplikte seg på likestilling.

Kunstmuseene må tenke kjønn i sitt kunst- og museumsfaglige arbeid, skriver kronikkforfatterne. Foto: Jan M. Lillebø (arkiv)

Publisert Publisert

Nå nettopp

iconDebatt
Dette er et debattinnlegg. Innlegget er skrevet av en ekstern bidragsyter, og kvalitetssikret av BTs debattavdeling. Meninger og analyser er skribentens egne.

Debatten vært livlig i mediene etter at Equality Check på oppfordring fra Henie Onstad Kunstsenter startet diskusjonen om likestilling i kunstmuseene.

Equality Check sendte opprop til landets samlere og museer om å skrive under på at de fra 2021 vil la 50 prosent av innkjøpene være verk av kvinner.

Kode ser ut til å gjøre sin del av arbeidet med innkjøp av en rekke sentrale kvinnelige kunstnere til sin samling.

Statistikk er essensielt i likestillingsarbeid, men kjønnsbalanse i innkjøp fremover løser jo ikke floken. For hva om museene kjøper både nålevende og døde kunstnere? Er innkjøp av 50 prosent kvinner nok, når Nasjonalmuseets samling totalt bare har 11 prosent kvinner? Bør museene kjøpe bare kvinner?

Likestilling, og kjønnsbalanse i innkjøp av samtidskunst i dag, kom ikke av seg selv, skriver Ulla Ankjør Jørgensen og Sigrun Åsebø. Foto: Privat

Hva da, som redaktør i Subjekt Danby Choi peker på, med samiske, skeive, ikke-vestlige og andre som nå må lide for at fordums museumsdirektører og samlere var fordomsfulle? Museer bør vel arbeide kunstfaglig, ikke med identitetspolitikk?

Kunstfeltet jo oppnådd kjønnsbalanse helt uten statlig innblanding og kvoter? Men likestilling, og kjønnsbalanse i innkjøp av samtidskunst i dag, kom ikke av seg selv, slik Choi hevder.

«Noen» kjempet for den, som regel kvinner, mange også kunstnere. Kunstfaglighet er heller ikke frigjort fra spørsmål om kjønn og makt. Både kvinner og feminisme er en del av kunstfeltet og historien.

Likestilling kommer først «av seg selv» når vi anerkjenner det strukturelle problemet: kunstmuseene må tenke, ikke bare telle, kjønn i sitt kunst- og museumsfaglige arbeid. Norske kunstmuseer erkjenner i økende grad at både samlinger og utstillingsprogram har for lav kvinneandel.

Mange produserer gode utstillinger med kvinnelige kunstnere og gir kjønn og feminisme plass. Kode er et av flere eksempler.

Når de tilbakevendende tellingene ofte har liten effekt, tross gode intensjoner, så er det fordi problemene handler om representasjon på et annet plan. Vi må se på hvordan vi skriver kunsthistorie; hvilken type kunst er blitt prioritert, på hvilke premisser og for hvem?

Kvinnene har skrevet historie med kunsten. Den er også vår felles kulturarv, ikke kun en historie for en klubb av spesielt interesserte feminister, skriver de to forskerne. Maleriet er et selvportrett av Frida Kahlo fra utstillingen «Fantastiske kvinner» på Louisiana i København. Foto: Louisiana Kunstmuseum

Å skrive en sannferdig historie innebærer ikke å repetere historisk (kjønns) makt, men å utforske og utfordre den. Løsningen er kunstfaglig kompetanse, men ikke i Chois anakronistiske versjon. Historien er ikke statisk, den redigeres fortløpende.

Likestillingskamp i kunstmuseet er å vikle ut kvinners kunstnerskap fra kjønnsstereotype forestillinger om en særegen kreativitet, og tendenser til å «glemme» at de i sin tid var sentrale i dominerende kunstnergrupper og partnerskap.

Et problem som ofte oppstår ved innkjøp av historiske kvinner, er hva vi skal gjøre når kvinners kunst ikke passer inn? Trenger vi en særegen fortelling for kvinners kunst? Ikke generelt, men det kan historisk være forskjeller i hva kvinner bruker kunsten til. Til dels har kvinner arbeidet i medier eller sjangre med lavere prestisje, så som tekstilkunst eller portretter, og kanoniske definisjoner av hva som kjennetegner en -isme, inkluderer ikke alltid kvinnene.

Dette ser vi for eksempel nå i utstillingen Fantastiske Kvinder på Louisiana Museum i Danmark som omhandler surrealismens kvinnelige kunstnere. De er alle surrealister, men blikket er annerledes enn hos de mannlige kollegene.

Drømmer og erotiske fantasier er annerledes og dermed måten å fremstille kvinnen på. Det er en stor gruppe kunstnere med kvalitativt sett gode kunstnerskap. Modernismens generasjon teller mange kvinner, de var både utdannet, aktive og anerkjent i sin samtid.

Utstillingen viser hvordan kvinners kunst i visse tilfelle gir et annet perspektiv innenfor en kanonisert kunstretning. Bør vi ikke så revidere vår forståelse av hva som er «typisk for surrealismen», og la fortellingene være med- og motspill til den hegemoniske mannlige fortelling?

Det skjer neppe. Dette er en særutstilling. Når den er forbi reiser alle verkene tilbake til magasiner og private hjem, og vi er tilbake i den gamle kunsthistorien. Dårlig kjønnsbalanse i museenes samlinger og kun spredte verk av kvinner, opprettholder kunsthistoriefortellinger vi i tiår har visst er skjeve.

En annen type utstilling vi trenger flere av er den monografiske. Det er kanskje en gammeldags utstillingstype tjener til å trekke mindre kjente kunstnerskaper frem i lyset. Vi har alle sett et utall Munch-utstillinger, men få kvinner er blitt denne type utstillinger forunt. I 2017 viste Stavanger kunstmuseum i samarbeid med Lillehammer Kunstmuseum og Haugar Vestfold kunstmuseum en slik utstilling med Kitty Kielland, forbausende nylig tatt i betraktning hennes status i norsk kunsthistorie.

«Efter solnedgang», av Kitty Kielland 1885/86, fra utstillingen Fri Luft på Stavanger Kunstmuseum. Foto: © Stavanger kunstmuseum, MUST / Terje Tveit

Ved å folde ut hele utviklingen i Kiellands kunstnerskap ser vi hvordan det er forskjellig, men også passer inn i historien. Kielland etableres trygt som pioner i norsk landskapsmaleri, men det foldes også ut en kunstnerbiografi der hennes aktive rolle i kunstlivet og som kvinnesaksforkjemper blir viktig.

I Norge har vi et stort arbeid foran oss med å få kvinnene med i kunsthistorien, og både museumsarbeid og akademisk forskning trengs. I prosjektet The Feminist Legacy in Art Museums tar vi for oss feministisk kunsten på 1970-tallet. Museene og kunsthistoriefagets historiske kjønnsblindhet har ikke bare utelatt kvinner, den har skjøvet feministisk kunst ut i randsonen av fortellingen om norsk kunst.

Samtidig er kvinnebevegelsen en av de mest omkalfatrende bevegelser i det 20. århundre. Kunstnere brukte kunsten aktivt og banet veien for nye estetiske praksiser. Kvinners arbeid for å heve tekstilkunsten og kunsthåndverkets status er en viktig forutsetning for dagens diskusjoner om materialbasert kunst. Feministiske utstillinger med flytende grenser mellom informasjon og kunst finner vi i dagens samfunnsengasjerte kunst og kuratering.

Men feministene krediteres ikke som forløpere i kunsthistorien eller på museenes vegger, og kvinnebevegelsen skyves til side i bøker om politisk kunst som en form for særpolitikk. Hvorfor har Per Kleivas kritikk av USA blitt sett som mer universell, eller kunstfaglig interessant enn Elisabeth Haarrs angrep på patriarkatet?

Kvinnene har skrevet historie med kunsten og den er også vår felles kulturarv, ikke kun en historie for en esoterisk klubb av spesielt interesserte feminister. Kodes innkjøp og Kunsthallens valg av Haarr som festspillutstiller 2021 lover godt for revideringen av vår felles historie.

Takk for at du leser BTIkke gå glipp av alle nyheter fra Vestlandets største avis.

Bli abonnent

Football news:

Milan will announce the signing of Mandzukic and Tomori this week
Leonardo on Messi at PSG: We are not at the negotiating table, but the chair is reserved. Such a player is always on our lists
Leonardo on the contracts of Neymar and Mbappe: We are not going to beg them to stay. But I have a good feeling
Boca Juniors won the Diego Maradona Cup by beating Banfield on penalties
Man City, Barcelona and Bayern have congratulated Pep on his 50th birthday
Solskjaer parked the bus at Anfield, as Mourinho did. Ins about the match Liverpool - Manchester United
Liverpool dominated the first half-hour but did not exploit Pogba's weaknesses. Manchester United leveled the game and had the best moments