Norway
This article was added by the user . TheWorldNews is not responsible for the content of the platform.

«Lokal­valget kan bli av­gjørende for fri­skolenes frem­tid»

GJESTEKOMMENTAR: Det ligger an til en inn­stramming i vil­kårene for fri­skolene. Lokal­valget kan bli av­gjørende for frem­tiden deres.

Friskolene, som Steiner­skolen i Stav­anger, melder seg ikke ut av sam­funnet, de deltar i det.
Foto: Jon Ingemundsen
Publisert: Publisert:

For mindre enn 10 minutter siden

iconKommentar
Dette er en kommentar. Kommentarer skrives av Aftenbladets kommentatorer, redaktører og gjestekommentatorer, og gir uttrykk for deres egne meninger og analyser.

Regjeringen har med støtte fra SV og Rødt fått gjennomslag i Stortinget for endringer i privatskoleloven. Kunnskapsminister Tonje Brenna ønsker en «ryddejobb» i private skoler, man vil redusere tilskuddet, skjerpe kravene til godkjenning – og ikke minst gi lokalpolitikere mye større innflytelse. Dette siste lover ikke godt for friskoler her i Stavanger. Under valgkampen for to år siden rykket lokale Ap-politikere kraftig ut mot religiøse friskoler, og åpnet for å fjerne statsstøtten.

Friskoler og kommersielle privatskoler

I Norge finnes det to typer private skoler: De som har rett til statsstøtte, og de som ikke har det. Det er de som mottar statsstøtte jeg snakker om her. Disse kalles ofte friskoler, og er viktig å skille fra kommersielle privatskoler. Privatskoler med kommersiell drift følger ikke vanlige opptaksregler, kan «sile» elever og har muligheten til å ta profitt. Kostnaden for skoleplass er ofte svært høy, og tilbudet er i realiteten for de aller mest velstående. Men når rød-grønne politikere sauser sammen begrepene og snakker om privatskoler som samlebetegnelse, blir debatten uklar.

I Norge godkjenner man kun friskoler med et anerkjent pedagogisk eller religiøst/livssynsmessig alternativ (pluss noen få spesielle fagtilbud) som tilbyr jevngod opplæring som den offentlige. De opererer innenfor rammen av opplæringsloven, følger en godkjent og likeverdig læreplan og er underlagt strenge krav og reguleringer fra myndighetene. Statsstøtten sikrer at de blir rimelige og tilgjengelige for folk flest. Friskolene er altså en integrert del av det norske skolesystemet.

Ekskluderende retorikk

Når Ap og venstresiden ellers er så opptatt av inkludering, er det merkelig at man ofte snakker så ekskluderende om friskolene, de truer mangfold og skaper ekkokamre, heter det ofte. Og når man bruker det egensnekrede begrepet «fellesskolen» kun om den offentlige skolen, men ikke om de andre likeverdige tilbudene, er signalet tydelig: Det er i den offentlige skolen det norske fellesskapet er.

Men ja, jeg skjønner at det er fort gjort å tenke, nærmest som en ryggmargsrefleks, at det å velge en annen skole enn den offentlige er å «melde seg ut». En idé som det er lett å nøre oppunder og sanke stemmer på. Men i et demokrati har foreldre en soleklar rett til å velge opplæring for sine barn. Dette slås fast i FNs menneskerettighetserklæring (artikkel 26artikkel 26«Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.»), og i Konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (paragraf 13.3paragraf 13.3«Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.») har Norge forpliktet seg til å respektere foresattes «frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter […] og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med deres egen overbevisning.»

Segregering eller mangfold?

I en ideell verden ville det kanskje være best om alle omfavnet og stortrivdes i den offentlige skolen, men i realiteten er det ikke slik, spesielt når den offentlige etter manges mening har tatt en ganske bestemt retning med økt IT-bruk, målstyring, vurderingspress, mindre rom for fri lek osv. Og da må det være mulig å starte alternativer – og de må være mulige å velge for andre enn de aller rikeste.

Når noen sender barna i en friskole eller arbeider hardt for å drive en, er det ikke for å melde seg ut. Tvert imot. Det er for å aktivt delta i det norske samfunnet og bruke sin rett i et fritt samfunn. Hvordan det skulle gi mer mangfold å strupe friskolene, klarer ikke jeg å se. Friskolene gir et supplement, et alternativ og kan gi fruktbare ideer som offentlig skole kan lære av. I stedet for å skape et skille, bør man heller strebe etter større samarbeid og bevissthet om hverandre, ikke minst i lærerutdanningene.

Dessuten er det ikke slik at de offentlige skolene nødvendigvis representerer et mangfold, mens friskoler er ensretting og monokultur. Det er i stor grad bosettingsmønster som avgjør dette. For ikke å snakke om videregående skoler der man virkelig får A- og B-skoler ut fra karaktersnittet. Ofte kan det være minst like stort mangfold på friskoler hvor man møtes på tvers av geografi og bosettingsmønstre.

Les også

Jørg Arne Jørgensen: «Fellesskapet dannes ikke i et innbilt fellesskap av alle landets offentlige skoler»

Tapper man ressurser?

Brenna hevder at friskolene «får mer penger til tilbudet de gir sine elever, enn de offentlige skolene får» (Dagsavisen 31.10.22). Det høres ikke rimelig ut. Finansiering skjer ikke via friske penger, i stedet er det slik at pengene følger eleven. Siden en elev selvsagt kun kan gå én skole, betyr det at én elev på friskole betyr én elev mindre på offentlig skole, og dermed lavere utgifter.

Men ikke 100 prosent. Kun 85 prosent av pengene følger eleven. 15 prosent av kostnadene for en elev i friskolen blir altså igjen i den offentlig skolen, selv om eleven ikke går der. Selv om dette alt i alt er et vanskelig regnestykke, betyr friskoler altså ikke i utgangspunktet økte utgifter for staten, snarere tvert imot. Dessuten dekker de 85 prosentene ikke husleie, strømutgifter, vedlikehold av bygg osv. I praksis er tilskuddet kanskje 65 prosent av det en kommunal skole får. Og i Stavanger får alle førsteklassinger gratis SFO – unntatt elever i friskolene.

Friskoler er alt i alt idealistiske foretak med lave lønninger og mye dugnadsarbeid. Ofte kjemper man en kontinuerlig kamp for å overleve økonomisk. Det vil bli enda vanskeligere om Ap og de rød-grønne får det som de vil.

(For ordens skyld: Artikkelforfatteren har arbeidet i friskoler, Steinerskolene i Stavanger og Bergen.)