Norway
This article was added by the user . TheWorldNews is not responsible for the content of the platform.

Lytt til han fra radioen

Forrige gang handlet det om død. Nå er det nytt liv som gjelder.

Einar Espeland følger opp fjorårets debut.
Foto: Øystein Otterdal
Publisert: Publisert:

Nå nettopp

Grade: 4 out of 6

Einar Espeland: «Edens hage» (Elektrolüd)

Einar Espeland debuterte i fjor med et album preget av nostalgi og livets slutt. Nå kommer sangene fra den andre enden av livsløpet. Mens «Der blomster gror» var formet av farens død, er sangene «Edens hage» utløst av hans egen tid som far.

Espeland, født i Bergen og kjent fra NRK Rogaland, åpner med tittelkuttet «Edens hage». Noe vondt har hendt. Her handler det om å trøste den unge og å lokke fram følelsene igjen. En fin tekst, sunget på et lettere vis enn den kanskje hadde fortjent. Men som en sang funker det, og koringen til Hildegunn Gjedrem løfter låten.

I «Røde kinn» er alt såre vel. En søt sang, men dette er gjort bedre i «Svantes lykkelig dag». Espeland kommer til kort her.

«Huset» er varme minner og stikk av smerte over hva som nå er forbi. Gitaren gjør seg gjeldende. Dag Sindre Vagle tar seg strengene på platen, i tillegg til at Espeland selv spiller gitar. Moren Abel spiller bass og perkusjon i tillegg til å produsere. Det siste gjør han sammen med Inge Engelsvold. Bernt Yngve Kvam-Johannessen er med på trommer og perkusjon.

«Middelhavsminner» er familien på tur til Syden. Nå drar vi der igjen, kor solen alltid skinner. Nå drar vi der igjen og skaper nye minner, er en åpning som burde forsvunnet med 70-tallet og «Eviva España». Dette er ille.

«Nocturne» er en godnatt-sang som normalt ville den siste på plata, men som her kommer midtveis. Greit nok, og sangen er fin. Det klare pianospillet gjør seg, signert Engelsvold.

«De stille timene» er dagen da håpet ble knust. Ingen god dag altså, men sangen er flott. Den går fra rolige stunder til full kraft og tilbake igjen. Nydelig gjort, og Espeland scorer stort på at han på hele platen synger så tydelig at du får med deg hvert ord. Det er slik det skal være når teksten er sentral.

«Epoker» er barnet som vokser opp, gjerne så alt for fort. Magiske epoker er over, men nye innledes.

«Hjemlengsel» åpner som «Streets of Laredo» og fortsetter med Beethovens niende. Hvorfor ikke? Instrumenteringen er også av det lekne slaget, og alt funker som det skal. Espeland synger om galakser og livet på jorden, før han tar det hele ned og lar det handle om en far som venter på gutten på vei hjem på skolen.

I «Gamle venn» og «Seil av sted» er vi framme ved døden, uten at det sies noe om hvem det gjelder. Sangene hadde passet inn på forrige plate der Espeland tok avskjed med faren, men her? Det gir en vond slutt, selv om mektige «Seil av sted» er platens høydepunkt.

Det er sanger her som fortjener en femmer. Samtidig er det et par feilskjær som trekker albumet ned. Musikalsk er han i svært gode hender, og Einar Espeland har forhåpentlig mer å komme med i årene framover.

Beste spor: «Edens hage», «De stille timene», «Seil av sted».