AFTENBLADET MENER: Når en svært sårbar gruppe mener de ikke blir lyttet til, bør kommunen gå en ekstra runde.
For mindre enn 20 minutter siden
Aftenbladet skrev tidligere denne uken om Stavanger kommunes planer om å bygge en ny avlastningsbolig.
I det nye forslaget fra administrasjonen skal studentboligene som ligger på Mosvangen rives, og det skal bygges et nytt bygg som skal romme 20–25 avlastningsplasser.
Kommunedirektøren mener at boligene bør samles, og at dette vil gjøre det enklere å få til individuelle tilbud. Dette vil redusere kostnader, samle fagkompetanse og utnytte kapasiteten bedre, ifølge kommunedirektøren.
«Riktig utforming av bygget kan sikre at brukerne opplever å være en del av en mindre enhet med mulighet for privatliv, ro og skjerming, samtidig som de kan oppsøke aktiviteter og sosialt fellesskap i egen avdeling», heter det i et notat til saken.
Men protestene fra foreldre er sterke. De mener at mellom fire og seks avlastningsplasser i en bolig er nok.
Også Norsk forbund for utviklingshemmede har reagert på Stavanger kommunes tidligere planer om å bygge en blokk med opp mot 30 avlastningsplasser på Sunde.
Handikappede barns foreldreforening har sagt at de ikke ønsker en stor avlastningsinstitusjon. Og i den nasjonale veilederen for avlastningsboliger heter det blant annet at boligene bør være mest mulig likt et vanlig hjem og at det ikke bør etableres boliger hvor flere enn fire barn bor.
Dag Mossige (Ap), leder av utvalg for helse og velferd, sa at han er fornøyd med forslaget fra administrasjonen, og at de har «hørt tilbakemeldingene fra organisasjonene som er skeptiske».
Han understrekte at dersom det blir en samlokalisering, skal det være noen mindre boliger i tillegg.
Behovene for denne gruppen er svært forskjellige, og for noen kan det hende at det vil være bedre å samlokalisere avlastningsplassene for å få samlet fagmiljøer.
Foreldregruppen Løvemammaene mente at et dialogmøte mellom foreldrene og administrasjonen og politikerne i Stavanger kommune bare var for syns skyld og for å tilfredsstille misfornøyde brukerorganisasjoner.
Dette er en svært vanskelig og betent sak for dem det gjelder, og det er snakk om en spesielt sårbar gruppe. Foreldrene er redde for at barna deres ikke skal bli tatt godt nok vare på. Det er en bekymring som må tas på alvor.
Likevel er det selvfølgelig ikke gitt at brukerorganisasjoner og interesseorganisasjoner skal ha bestemmelsesrett i slike saker. Det kan godt hende at kommunen har en god plan for hvordan de skal ivareta barnas individuelle behov på en god måte. Og det kan også godt hende at kommunen har lyttet, selv om de valgte en annen løsning. Kan hende ville det være en god ting om kommunen, som den sterkeste parten her, tok kontakt med foreldrene og oppklarte hvilke hensyn de har vurdert, og hvorfor de endte med denne løsningen.
