Norway

Verden lar seg ikke redde

Jeg sluttet å tro på at bare vi prøver hardt nok, så kan verden bli et bedre sted.

Publisert Publisert

Nå nettopp

Lars Akerhaug (38) var kommunist og internasjonalt ansvarlig i partiet RV. I dag befinner han seg på den andre siden av det politiske spekteret og er redaksjonssjef i det høyreorienterte nettstedet Resett. Foto: Signe Dons

Debattinnlegg

Som mange andre på 80-tallet, ble jeg født i skyggen av studentopprøret i 1968. Opprøret satte sterke fotavtrykk i akademia og den norske kultureliten. Min far hadde gjort en klassereise fra smale kår, min mor hadde sin familiebakgrunn fra den intellektuelle middelklassen. Ingen av dem var noen ideologer, men de var sterkt preget av samtidens idealer.

Sekstiåttergenerasjonen vokste opp i et Norge som ble et velferdssamfunn. Slik Ole-Martin Ihle skildrer det i sin bok om å vokse opp på 80-tallet, hadde de en urokkelig tro på at verden skulle og kunne bli et bedre sted, samtidig som de bar på en kollektiv skyld og lot seg plage av at andre mennesker i andre deler av verden ikke hadde det like godt som dem.

Dette er gode idealer. 68-erne hadde kastet vrak på forestillingene om en Gud, men beholdt troen på at vi ikke er satt her på jorden for kun å mele vår egen kake.

.css-x0b51l{position:absolute;z-index:1;width:100%;height:100%;top:0;left:0;object-fit:cover;object-fit:contain;}

Min middelklasseoppvekst i Bærum på 80-tallet var preget av dette verdenssynet. Jeg var på mange måter omringet av en positiv idealisme. Det var Michael Jackson som sang «Heal the World», Bon Jovis bistand-show, barn av regnbuen og TV-aksjon. Alt dette var like selvsagt som å gå i 17. mai-tog, eller å delta på dugnad.

Og tanken om at man kan gjøre verden til et bedre sted, lå til grunn for mye av min senere politiske aktivisme. Bare vi er snille og samler inn og sender penger til fattige og alle gode formål, så ville vi gjøre verden til et bedre sted. Dette var sentrale verdier for dem som befant seg på den radikale venstresiden, som jeg ble en del av på slutten av 90-tallet.

Jeg mener fortsatt at dette i utgangspunktet er gode verdier, men spørsmålet er hvordan det slår ut i praksis.

Som tenåring havnet jeg i miljøet rundt AKP, RV og Rød ungdom, og ble etter hvert veldig engasjert i Israel–Palestina-konflikten. Dette var den store saken tidlig på 2000-tallet, en sak som mobiliserte og skapte entusiasme, engasjement og sinne. Den utløste også praktisk aktivisme, det var konkrete ting vi følte vi kunne gjøre for å hjelpe.

Midtøsten ble en stor del av livet mitt, og som arabisktalende er det det fortsatt. Men i dag har jeg et annet og mer nyansert syn på saken.

Det er lett å forstå behovet for å hjelpe, og at mye urett er blitt begått, men i ettertid ser jeg at det vi gjorde med gode intensjoner, ikke fikk de ønskede virkningene. Selv om man kommer utenfra og har gode intensjoner, er det ikke sikkert det hjelper dem å løse en konflikt. I ettertid ser jeg at vi på mange måter var med på å opprettholde konflikten, mer enn å bidra til å løse den.

Dette gjelder jo også i bistandspolitikken generelt. Bistand havner ofte i feil hender og treffer ikke der det trengs.

Det som ikke var så klart for meg da vi reiste og besøkte ymse palestinske grupper, var at vi som vestlige solidaritetsaktivister i stor grad bidro til å helle bensin på bålet. Vi støttet opp om grupper og ledere som hadde en direkte egeninteresse av at konflikten fortsatte å ulme. Det var denne konflikten som ga dem makt og posisjon, og uten den ville deres eksistensberettigelse forsvinne.

Her er Lars Akerhaug i sitt tidligere liv, ytterst til høyre på bildet. Bildet ble tatt i 2002 i forbindelse med en demonstrasjon utenfor Israels ambassade i Oslo. Akerhaug var 20 år gammel og sterkt kritisk til Israels behandling av palestinerne. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix (arkiv)

De palestinske flyktningleirene er et eksempel på dette. Alle vet og forstår innerst inne at de millionene som i dag er etterkommere av arabere som flyktet fra Israel under krigen i 1948, ikke vil vende tilbake.

Men når palestinske ledere insisterer på dette, dreier det seg om å beholde posisjonen som fangevoktere for millionene som i dag eksisterer i et limbo, uten fulle rettigheter som borgere i landene der de bor, og uten noe håp om noen gang å kunne vende tilbake til dit deres besteforeldre og oldeforeldre kom fra.

Senere skulle den arabiske våren og opprør mot ymse diktatorer endre hvordan jeg kom til å se på verden.

På 80-tallet ble vi oppdratt til et optimistisk verdenssyn, samtidig som vi kjente på en selvpåført skam over de privilegiene vi hadde. Alt som er galt og var fælt i den arabiske verden, var egentlig vår skyld, tenkte jeg før. Dette skyldtes vestlig maktpolitikk og imperialisme.

Selvsagt er det noe i dette, kolonihistorien har påvirket hvordan disse statene har utviklet seg og er i dag. Men i kjølvannet av den arabiske våren måtte jeg ta innover meg at dette er problemer som har lokale røtter. Det som skjedde, hadde lite med vestlig utbytting å gjøre, men mer med kulturelle og politiske problemer internt landene å gjøre.

Det hjalp heller ikke å jobbe som VG-journalist. For mange av mine gamle radikale venner ble dette oppfattet som et svik. Og for ikke å bli sett på som en kommunist som hadde sneket seg inn i Akersgata, var jeg veldig bevisst på ikke å skrive som om jeg var journalist i Klassekampen. Så er det kanskje sånn at om man gjør seg selv til djevelens advokat, så blir man til slutt en djevel.

For meg ble hvert fall det å dekke den arabiske våren som journalist, en vekker. For når man tilhører den radikale venstresiden, så legges all skyld på Israel og USA. Jeg mener opprøret som kom, viste at sinnet rettet seg mot arabiske ledere, og ikke mot Vesten og USA. Det er ikke Vestens skyld at det har gått som det har gått.

Da jeg leste boken til Terje Tvedt, «Det internasjonale gjennombruddet», satte han ord på mange av de tankene jeg selv hadde gjort meg. Man kan diskutere om han maler med litt bred pensel, men han beskriver godt idealene fra min egen oppvekst, sammensmeltet med norsk offisiell politikk, og hva som er tankegrunnlaget for kultureliten.

Begrepet «godhetstyranniet» gir mening for meg, og jeg tror det har sammenheng med 68-ernes hegemoni, som gjør at veldig mye av offentlig politikk handler om å være mest mulig god, og være snillest i klassen.

Les også

BTs melding av «Det internasjonale gjennombruddet»: – Viktig, men småleg av Terje Tvedt

Jeg diskuterer med moren min av og til, hun har fortsatt med seg dette gamle, optimistiske menneskesynet om at alle mennesker er gode og ønsker det beste for alle. Det er en fin tanke, men jeg tror den er feil. De fleste av oss er vel mer eller mindre egoistiske mennesker, som først og fremst er ute etter å maksimere sin egen velstand og lykke.

Når det gjelder bistand og utviklingshjelp, tenkte jeg tidligere at det ikke var noe vits å stoppe kranen. Det å hjelpe andre var en forpliktelse vi hadde, fordi vi hadde påført andre så mye vondt. Men i dag mener jeg at vi kun bør hjelpe andre når det også er i vår egen interesse.

Vi må være rasjonelle. Det er ikke alt vi kan gjøre noe med, og vi har ikke uendelig med penger.

Forsker og forfatter Terje Tvedt gjorde inntrykk på innsenderen med boken «Det internasjonale gjennombruddet». I boken legger Tvedt frem sin tese om at en norsk elite, «det humanitær-politiske kompleks», har formet nasjonens innvandrings- og bistandspolitikk – noen gangere motivert av elitens egeninteresser. Foto: Stig B. Hansen, NTB Scanpix (arkiv)

I dag renner millionene ut, tilsynelatende helt uprioritert. Norge har brukt 29 millioner kroner i en offisiell kampanje for å sitte i FNs sikkerhetsråd, men i realiteten brukt mange hundre millioner mer i ymse tiltak for å gjøre seg lekre for medlemslandene.

Et eksempel er opprettelsen av en ambassade i DR Kongo, der Norge har et svakt fotavtrykk og er helt uten næringsinteresser eller maktpolitiske interesser. Vi har kort sagt ikke noe særlig der å gjøre. Når vi likevel bruker millioner, er det et eksempel på hvordan samfunnseliten har blitt avsondret fra hva slags behov vanlige nordmenn har, og mistet evnen til å prioritere.

Man kan tenke på samfunnet som sirkler man tegner med en passernål. Den innerste sirkelen, våre egne, familie, barn, nære venner, er de vi har den sterkeste forpliktelsen for. Dem man stiller opp for, uansett. Så kommer lokalsamfunn, skole, jobb og bekjente. Deretter landet vårt, Norge og menneskene som bor her. Og først etter dette, Skandinavia, Europa og verden.

Selv om hvert menneskeliv er like mye verdt, er det ikke vår forpliktelse å redde alle. Ikke fordi det ikke er ønskelig, men fordi det ikke er mulig. Verden lar seg rett og slett ikke redde.

Har du skiftet syn i en sak? Send oss gjerne innlegg: debatt@bt.no

Football news:

Thibaut Courtois: to take the title, you have to suffer. It is not easy to win every match
Antonio Conte: I will not hesitate before leaving if Inter are not happy with what I am doing
Diego Godin: Inter will do everything to keep second place. Now we need to think about how to catch up with Juventus
Harry Maguire: Manchester United want to fight for trophies
Zidane on the victory over Granada: real suffered as a team. Two more games, we haven't won La Liga yet
Real have won 11 games with a minimum score in La Liga for the first time in 11 years
Akinfenwa after Wycombe's exit to the championship: the Only person who can charge me even more is Klopp