Da syklene kom til Bergen

Velosiped, bicycle, sykkel – kjært barn har mange navn.

Sykkelen, eller velosipeden eller bicyclen som den også ble kalt, kom for alvor på det norske markedet på slutten av 1800-tallet.

Fra «veltepetter» til Safety

Spesielt utenlandske fabrikker var viktige i oppstarten. Peugeot, for eksempel, stoppet krinolineproduksjonen sin og slengte seg på to hjul – senere ble det fire.

Sykkelen utviklet seg også. Helt i starten forsøkte man seg på et lite forhjul og et stort bakhjul, og med en håndbrems som viste seg å ikke være god nok.

Den andre varianten var «veltepetteren» med stort fremhjul, lite bakhjul og med pedaler knyttet direkte til navet. Et av problemene med denne var at det var et stykke ned hvis man falt, og heller ikke alltid lett å komme seg opp igjen.

I 1890-årene kom gjennombruddet for den modellen som vi fortsatt har i dag, den såkalte Safety-modellen, med to like store hjul og luftfylte dekk.

Fra rikmannssport til allmenneie

Da sykkelen kom, var det mange som hevdet at det å gå til fots snart ville være avleggs. Sykling var for eksempel en kjær fritidsaktivitet blant kongelige, noe som ga aktiviteten status. Sykkelen ble også tatt i bruk både av politiet og militæret, samt til varetransport.

Men sykkelen var likevel ikke for alle. Den var dyr, og utgjorde for en vanlig tjener en hel årslønn. En regulær industriarbeider måtte ut med en halv årslønn. I starten var derfor syklingen en sport kun for de velstående.

Etter hvert som syklene ble masseproduserte, gikk prisene ned. Dessuten så kunne de mest «handy» bygge sine egne, dog med en del innkjøpte spesialdeler.

Mange annonser i Bergens Annonce Tidende viser at det også var et stort marked for bruktsykler. Flere bergensbutikker reklamerte også for tidsriktige sykkelklær.

Sundt & Co., for eksempel, hadde en stor vårkampanje i april 1898 for «Bicycle-Capes» og «Bicycle-Dragter» side om side med smokinger, slåbroker og regnfrakker.

Bergens første sykkelklubb

Egne sykkelklubber startet også opp. Den første ble opprettet i Christiania i 1882, mens Bergen Bicycle Club ble etablert den 20. mai i 1885.

Det var typisk nok fem velstående unge menn som tok initiativet til bergensklubben. For å bli medlem måtte man stemmes inn, og ifølge vedtektene skulle klubben gjøre sykkelen kjent som et praktisk og behagelig fremkomstmiddel.

Klubben tilbød blant annet øvelsessykling på klubbens egne sykler både uten- og innendørs. Exercerhuset ble i 1885 leid til innendørs sykling, og her ble det etter hvert også holdt offentlige opptredener.

Klubbens medlemstall økte også raskt og den hadde snart over 90 medlemmer, men de færreste var likevel virkelig aktive «ryttere».

Som ellers i Europa, ønsket klubben også å konkurrere i egne «Derby» utendørs.

En veddeløpsbane ble leid på gården Søndre Kronstad, og søndag 15. juli 1888 ble det første kappløpet arrangert.

Det ble likevel ikke den store oppslutningen, kanskje fordi idretten var ny og det kostet penger å se på.

Allerede året etter var det travsporten som overtok banen, og et par år senere ble det lille som var igjen av klubben innlemmet i turnforeningens «hjulsport»-avdeling.

Sykkelturisme

Sykkelens ankomst åpnet også opp for en ny type turisme. Det å komme seg rundt i fjellheimen ble trendy. Også medlemmene i den bergenske sykkelklubben tok utfordringen.

Berent Friele jr. syklet allerede i 1884 over fjellet fra Gulsvik til Lærdal på den robuste safety-modellen. Andre klubbmedlemmer syklet til Kristiania, Stavanger og Romsdal.

Også bergensavisene rapporterte fra sykkelturer. Bergens Aftenblad trykket lørdag 24. september 1898 et eget «Cyclebrev» fra en tur tatt fra Bergen via Odda og videre over Røldalsfjellet.

Det ble også stadig trykket gode råd til sykkelturistene: Gode bremser var et pluss, og det var viktig å ikke starte for hardt. Dessuten måtte man faktisk stoppe opp og nyte naturen. Ranselen på ryggen hjalp dessuten på holdningen.

For eller imot?

Fordi sykling var en ny aktivitet, ble den hyppig diskutert. Allerede i Bergensposten i 1884 ble det klaget over at syklingen var så utbredt at den nå hadde blitt en plage – og da spesielt i Byparken, hvor det var mest vanlig å spasere. Også sykling på fortauene skulle være en uting.

Andre hevdet at sykkelen ga helsegevinst. Spesielt gustne kontorister ville ha godt av å komme seg på sykkelen. Den var også god mot astma og bronkitt, og for vekttap og sukkersyke.

Ja, det ble også ytret ønske om at veibanen burde få egne felt for syklister, godt over hundre år før dette ble en realitet!

Kilder:
Hjulrytterne kommer, Georg Apenes, 1993.
Idrettsliv i borgerskapets by, Matti Goksøyr, 1991.