DEBATT: Det har vært flere saker i media i det siste om hvor galt det kan gå med leger som blir presset for hardt over tid. Mye tyder på at det svikter i både det forebyggende arbeidet, kontrollarbeidet og i oppfølging av den enkelte. Har H-en i HMS blitt bortprioritert i sykehussektoren?
Nå nettopp
For ikke-medisinere virker det sannsynligvis rart at mange leger opplever et så sterkt arbeidspress at de blir fysisk eller psykisk syke. Man skulle tro at de av oss som faktisk kan stille diagnoser, og som kan langt mer om kroppen enn folk flest, burde ha et fortrinn. Dessverre virker det som det heller er omvendt. Kontinuerlig press og fravær av oppfølging har blitt en bransjestandard.
Legestanden er et viktig element i sikkerhetsnettet som er bygget opp på norske arbeidsplasser. De kan ta ut medarbeidere i sykemelding, de kan varsle om sykdomsfremkallende arbeidsmiljøer og de kan til og med stoppe produksjon på arbeidsplasser. Derfor er det et stort paradoks at de ikke klarer å ivareta arbeidsmiljølovens bestemmelser på egen arbeidsplass.
Legers liv er også viktige
En del av årsaken er at bedriftshelsetjenesten på sykehus er lite utviklet. Bedriftshelsetjenestens bransjeforenings undersøkelse fra januar viste at kun halvparten av ansatte ved offentlige sykehus kjente til at de hadde en bedriftshelsetjeneste og en av fem mente de ikke hadde det. Tre av ti visste ikke om de hadde et tilbud eller ikke. Alle sykehus er pålagt å ha denne tjenesten. Et tilbud som skal sikre forebygging av yrkesrelaterte skader og påse at loven blir fulgt. Igjen viser enkeltsaker i media at sykehusene ikke har tatt arbeidet på alvor.
Dessverre er det nok vanskeligere med selvmedisinering, enn å få en resept fra utsiden.
Når liv går tapt, fordi medarbeidere over tid blir utsatt for et press de ikke klarer å håndtere, vil det i alle andre bransjer bli satt i gang omfattende undersøkelser og krav til endring. Foreløpig opplever vi ikke et massivt press mot eierne, staten, eller ledelsen i helseforetakene. Å redde andres liv prioriteres høyere enn å ta vare på eget liv for en del leger. Slik kan vi ikke ha det.
Under pandemien trakk folk ut på balkongene for å hylle helsepersonellets innsats, for å redde liv og med fare for å måtte ofre sitt eget. Klappingen har stilnet, men det virker som om arbeidspresset ikke har blitt så mye mindre. Kanskje vi igjen må mobilisere for klapping, for å få politikere og ledelsen i helseforetakene til å våkne.
Vår arbeidsmiljølov har blant annet som formål «å sikre et arbeidsmiljø som gir grunnlag for en helsefremmende og meningsfylt arbeidssituasjon, som gir full trygghet mot fysiske og psykiske skadevirkninger..». Ut fra de siste ukenes medieoppslag brytes loven daglig. Når vi vet hvilket behov vi har for helsetjenester i dag og ser på det økende behovet fremover, trenger vi å gjøre sektoren mest mulig attraktiv. Det handler blant annet om betingelser, arbeidstid og -belastning.
Et større press fra utsiden
Både bygg og anlegg og petroleumsindustrien har i en årrekke arbeidet målrettet for å styrke HMS-arbeidet i sine sektorer. De fleste av dem har valgt eksterne bedriftshelse-partnere til å være de ansattes vaktbikkje og ledelsens rådgivere. Det har gitt forbedringer på en rekke områder.
For vi som arbeider i bedriftshelsetjenesten er eksperter på nettopp forebyggende arbeid, kontroll og oppfølging. Vi følger opp selskaper, varsler og adresserer utfordring til toppledelsen. Vi tror det er på tide at helseforetakene, med dagens diagnose, blir pålagt å endre innretningen for arbeid med medarbeidernes helse. Sykehusene og virksomheter innenfor helsesektoren bør bli pålagt å ha en ekstern bedriftshelsetjeneste. Det vil sikre kontinuitet, fokus, oppfølging og legge et større press på ledelsen for å gjennomføre nødvendige tiltak. Alternativt må den interne bedriftshelsefunksjonen styrkes og profesjonaliseres betydelig, samtidig som mandatet blir klart definert og nok ressurser blir avsatt til å gjennomføre nødvendige tiltak. Dessverre er det nok vanskeligere med selvmedisinering, enn å få en resept fra utsiden.
Legestanden og resten av deres kollegaer fortjener nå å bli hørt og blitt tatt på alvor. Det fortjener vi som pasienter, også.