DEBATT: «Skolene kan ikke kreve at elevene eller foreldrene dekker utgifter i forbindelse med grunnskoleopplæring eller videregående opplæring», heter det i loven.
Nå nettopp
Dermed kunne man forvente at skolenes budsjetter hadde fått et tilsvarende løft. Men det kom annerledes. I dag selger mødrene og fedrene dopapir i fritiden for at poden kan dra på leirskole eller fjelltur. Foreldrene får gjerne et hyggelig brev hjem om at barna bør ha noen øretelefoner til språkundervisningen, slik at de ikke forstyrrer hverandre i timene – og det er helt frivillig, altså, blir det sagt, for undervisningsmateriell er jo helt gratis – men hvis mamma ikke kjøper den samme moteriktige øretelefonen som den velholdne benknaboen i klassen har fått spandert hjemme, blir det naturligvis gnisninger i heimen.
Klassebilde tas i skoletiden. Men når ungene kommer hjem og ser bildene som er lagt ut i fotografens webshop, begynner de å koste: Selvsagt bør man ha minst et bilde av den alvorlige klassen, pluss naturligvis det morsomme tøysebildet, og selvsagt også portrettene som tilbys både i svart-hvitt og i farge. Datamaskin på videregående er nødvendig redskap – men også denne koster mange tusen selv når fylkeskommunen sponser en del!
Foreldrene må altså bidra. Har du råd, så betaler du bare din egenandel for klasseturen i stedet for å annonsere overpriset dopapir på Facebook til venner og bekjente, og blir ferdig med dette. Da slipper man i tillegg å kjøre for å hente sekkene hos klassekontakten, å drive med regnskap, sedler og vipps, og du slipper å distribuere de kostbare rullene til venner og slekt som følte seg moralsk forpliktet til å sponse dine barns skolegang. Er du av de mer formuende, så gir du barnet ditt fem hundre kroner for de øretelefone som er kule nok for at gutten slipper å skjems i engelsktimene, og hvis du ønsker å unngå en opphetet krangel med dem du elsker aller mest, så kjøper du klassebilder for nær seks hundre kroner til hvert av dine barn.
Datamaskin på videregående er nødvendig redskap – men også denne koster mange tusen selv når fylkeskommunen sponser en del!
Med gratisprinsippet er en god intensjon blitt ensbetydende med stress, bruk av tid, irritasjon, store utgifter og krangler, samt at dette gjør klasseskillene mer påtagelige for mange familier.
Er gratisprinsippet godt for det pedagogiske arbeidet og for kvaliteten i skolen?
Når det ikke lenger er anledning til å be elevene å betale for et faglig relevant kinobesøk, eller for en aktuell teaterforestilling som ville berike undervisningen, eller når læreren er nødt til å velge roman fra skolens tilgjengelige klassesett i stedet for å kunne gjøre timene tidsaktuelle med litteratur som lever i samfunnsdebatten, dette fordi skolen ikke har denne som klassesett, så blir gratisprinsippet i tillegg en hemsko for engasjerte lærerne og en demper for en tidsaktuell pedagogikk.
Er gratisprinsippet bare lønnsom for de offentlige budsjettene?