Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
Vi har, eller har hatt drømmer alle sammen. Om hvordan livet skulle bli, og hvordan den perfekte utdannelsen skulle gi oss den perfekte jobben. Om hvordan livet med hus og familie, og kanskje ei hytte ved sjøen, virkelig skulle gjøre oss lykkelige.
I drømmene var inntekten fra drømmejobben mer enn nok til dette lykkelige livet, og ville uten problemer få oss til syden i alle fall en gang årlig.
Så ble vi voksne, og de fleste av oss må nok innrømme at drømmene stort sett ikke gikk i oppfyllelse. Verden består for det aller meste av mennesker som ikke oppnådde drømmene sine. Ikke at det på noen måte betyr at vi er ulykkelige.
Les også
Én av tre studenter har en psykisk lidelse: – Kjenner på press
Vi har bare oppdaget at lykken ikke er godt betalte jobber. Jeg drømte på ingen måte om å være postbud resten av yrkeskarrieren min. Men her sitter jeg da, 56 år, skilt for mange år siden, på ingen måte gjeldfri, postbud i snart 40 år. Og lykkelig!
Det går faktisk an å være lykkelig, selv om stort sett ingen av drømmene gikk i oppfyllelse. Det finnes mer enn nok av utfordringer og interessante ting å fylle livet med, som man ikke ante var en mulighet i ungdommen.
De siste 27 årene har jeg deltatt i oppdragelsen av mine to barn. De har sett foreldre som lever utrolig grå og hverdagslige liv, og som har møtt utfordringer som har vært både tøffe og vanskelige. Vårt mål har vært å sørge for at barna kunne følge drømmen så mye og så lenge som mulig. Drømmen om å lage film, bli skuespiller, bli Youtuber, være en innflytelsesrik politiker osv. For det fleste blir ikke slikt noe av, men noen får det til. Det ville vært en fallitterklæring å frata barna drømmen for tidlig.
På et eller annet tidspunkt må man likevel forberede dem på virkeligheten. Kanskje er skjebnen å bli postbud, jobbe i butikk, eller sitte på et kjedelig kontor, samtidig som man prøver å komme inn på det umulige boligmarkedet. Det er heller ikke sikkert at kjærligheten banker på døra med det første, om den i det hele tatt gjør det.
Da kommer den store utfordringen til oss foreldre. Det er da vi må fortelle at de ikke har mislyktes, eller at de har feilet i livet.
De har vokst opp til å bli vanlige mennesker som fyller sine roller i samfunnet. Noe som slettes ikke er en dårlig prestasjon. Det er faktisk en prestasjon helt på høyde med det de aller fleste av oss har oppnådd.
Skal vi være helt ærlige, så var det vel kanskje det som egentlig var drømmen vår for barna våre. Drømmen om å se de vokse opp og bli selvstendige mennesker som kan fortsette å utvikle seg, og kanskje finne nye drømmer. Forhåpentligvis har vi gitt de nok bagasje til at de kan gjøre samme jobben, dersom de får egne barn.
Les også