DOHA (VG) (Marokko – Spania 0–0 eeo, 0–3 på straffer) Har jeg hørt et høyere fotballbrøl?
For mindre enn 10 minutter siden
Det kan hende, men jeg er usikker etter Marokkos triumf for hele Afrikam, i og for seg for hele VM, som slipper bare europeiske og sørafrikanske nasjoner i de største kampene.
Bare tre afrikanske lag har vært i en kvartfinale. Kamerun (1990), Senegal (2002) og Ghana (2010) var alle små marginer unna semifinale, og med denne støtten er det all mulig grunn til å tro at Marokko kan skrive VM-historie på lørdag.
«It's time for Africa», lød det over høyttalerne før det startet, men da føltes det mest som en liten gimmick.
De færreste trodde at Marokko kunne slå mektige Spania, men på den annen side, de fleste inne på Education City Stadium trodde det.
Det var et rødt hav som holdt det gående gjennom hele kampen, og til slutt skremte de vettet av spanjolene i straffekonkurransen.
Sabiri plasserte den inn, Ziyech hamret den inn, spanjolene misset og så var det Achraf Hakimi, han av alle, som gjorde seg klar.
Et skudd for evigheten fra elleve meter. Tålte han presset? Ha-ha, om han gjorde. 45 millioner holdt pusten, Hakimi lekte ballen i mål, som i slow motion, marokkanerne fikk liksom nyte øyeblikket ytterligere noen tideler.
Og så Hakimi da. Han han vokste opp i Spania og ble hentet til Real Madrids La Fabrica som syvåring.
Hans oppvekst er spansk, hans hjerte er marokkansk.
«Arra», som de kalte ham, ble god, veldig god, og han ble hentet til en ungdomslandslagssamling på landslagets hovedkvarter, Las Rozas, i nærheten av et overklassestrøket Majadahonda, der faren hans fortsatt jobbet på et gatemarked.
«Jeg var der i noen dager, og skjønte at det ikke var det rette stedet for meg. Jeg følte meg ikke hjemme. Det var ingen spesiell grunn, bare en følelse. Det var ikke dette jeg hadde vokst opp med hjemme, », fortalte Hakimi til den spanske avisen Marca denne uken.
Han klarte ikke å spille for Spania. Han følte seg marokkansk, der var hans kultur, hans folk, der hørte han hjemme og det gjør han også der han ligger på gresset og takker for seieren og hjelpen sammen med sine lagkamerater.
Selv pressefotografene vil være med på klyngebildet. Etter at de har tatt sine egne bilder, løper et par av dem frem og legger seg ned foran feirende spillere og ledere på denne historiske dagen, den største i Marokkos fotballhistorie, kanskje den største i landets idrettshistorie.
Hva med kampen?
Den hadde ingenting – og alt.
Den italienske storspilleren og senere manageren Annibale Frossi omtalte en gang 0–0 som «den perfekte kamp», fordi det «var et uttrykk for den totale balanse mellom angrep og forsvar».
Han ville nikket gjenkjennende dersom han hadde fått med seg dette dramaet i Doha.
De to nasjonene møtes aldri, bare tre ganger har det skjedd, alle i VM-sammenheng, aldri har det vært noen vennskapskamp, for særlig gode venner er de ikke. Først i 1956 ble den nordlige delen av Marokko frigjort fra Spania.
Dette var mer enn en fotballkamp, og i og for seg mer enn en fotballseier også.
Det var intensitet, nerve, rivaleri og et tribunetrykk av det sjeldne slaget og man forstår hvorfor Raja Casablanca kanskje har de mest høylytte supporterne i verden.
Og mens marokkanerne sang for sine egne – og for Palestina – slo spanjolene pasninger hit og dit, uten å komme noen særlig vei. Det var alltid et bein, et hode eller en takling i veien. De få gangene de slapp gjennom sto Yassine Bounou i veien, og det skulle han fortsette med.
På pressekonferansen før kampen sa Luis Enrique med et smil at «straffespark ikke består av noen tilfeldigheter». Derfor hadde han gitt spillerne «tusen straffer» i hjemmelekse, men snakk om å stryke på eksamen, tre forsøk, null mål.
Da er det vel heller ikke tilfeldig at Spania har tapt fire av fem straffekonkurranser i VM-historien. Her må det nok mer enn hjemmelekser til for at nasjonen som også tapte EM-semifinalen for Italia på straffer i fjor skal få orden på dette problemet.
Med tanke på det spillemessige overtaket klarer de ikke å skape så mange sjanser heller, og nå vil det garantert komme ny kritikk mot Spanias manglende gjennombruddskraft.
Nærmest var de i siste sekund da Pablo Sarabia traff stolpen i siste minutt av andre ekstraomgang. Så åpnet han straffene med å gjøre det samme, og derfra og ut gikk nesten alt galt for Spania.
Spanjolene kjenner Yassine Bounou fra ti år i spansk fotball.
Problemet var at den marokkanske keeperkjempen kjente dem enda bedre.