Hva er det lov til å ønske seg til jul?

Etter at jeg begynte å jobbe som frivillig i Familiestøtten, har jeg blitt mer oppmerksom på hva jeg og barna mine bidrar til. Jeg tror alle har godt av å få et dypere innblikk i hvordan livssituasjonen til barn som lever i lavinntektsfamilier er.

Mine barn har alt de trenger av mat, klær, sko, leker, sykler, PlayStation, Nintendo, Ipad, leker, egne rom, hytter å reise til osv.

Til jul ønsker de seg Nintendospill, Gant-genser, Douchebag, kule skibriller, enda mer leker osv. Stadig vekk kommer de på flere ting de ønsker seg. Blant mine venner og deres venner, er dette helt vanlige ønsker.

Ønskene vi får inn til Familiestøtten til jul er litt annerledes:

«Ønske fra jente på 6 år – Refleks som blinker»

«Hvite tennissokker. – Jente 13»

«Barberhøvel, gutt 17 år.»

Gjennomgående er tannbørster med spesifikke farger, truser, myke votter, barberhøvel, sokker, sminkekost. Dette er ønsker fra barn og ungdom. Men er dette de egentlig vil ha?

Familiestøtten hjelper vanskeligstilte barnefamilier, og ønskene vi får inn kommer fra familier som trenger hjelp til julegaver. Enkelte har ikke penger til julegaver i det hele tatt. Alternativet er at det ikke ligger noen gaver under treet på julaften. Tenk om det var mine barn, eller tenk om det var dine?

Hvem vil vel ikke se barna sine stråle på julaften når de pakker opp det de ønsket seg aller mest? Det betyr i hvert fall mye for meg som mor. Julen handler om å være sammen, men for de fleste barn er julegaver et av høydepunktene.

Etter den første saken i BA om julehjertene, fikk vi flere spørsmål om ønskene var reelle. Ja, de er det. Vi dikter de ikke opp, som noen trodde. Ønskene ovenfor er de vi faktisk får inn, med noen få unntak.

Noen ganger får vi inn «vanlige» ønsker også. Da har vi opplevd at folk blir «sinte» når de ser hva fattige barn egentlig ønsker seg.

Jente på 16 år ønsket seg falske vipper. «Falske vipper? Det er et luksusprodukt som jeg ikke unner meg selv engang. Hun trenger ikke det. Det bidrar jeg ikke til!» skrev en.

Og, gutt 12 ønsker seg Airpods, gutt 13 ønsker seg PC, jente 12 ønsker seg El-løperhjul. Da har vi fått kommentarer som: Er ikke dette litt dyre ting? Det er ille at barn ønsker så dyre ting! Barn som er fattige kan ikke ønske seg noe som koster så mye. De som er fattige kan ikke ønske seg dyre ting. De kan ikke forventet å få noe sånt.

Men det er ingen som forventer. Det er barn sine ønsker.

Hva er egentlig greit å gi til fattige barn og ungdom? I Familiestøtten er vi opptatt av verdighet. Vi lever i et samfunn med høyt press for barn og ungdom til å passe inn.

Disse barna ønsker så sårt å ha den ene populære tingen, slik at de får være en del av resten. Gutt 13 ønsker seg en PC for å kunne spille Fortnite med de andre i klassen. Han faller utenfor resten av guttegjengen, for gjennom spillingen knyttes det vennskap. Slik er det faktisk.

Dette ser vi går igjen på de «vanlige» ønskene vi får inn, det er de tingene de andre har. En Gant-genser, Airpods, Pokémon-kort, Nike AirForce, Juicy Couture drakt, Douchebag, sykkel.

Men foreldrene legger raskt til: Eventuelt noe som ligner, vi vet det er mye å be om. De ønsker seg også sokker, snop, tannbørste eller hårstrikk.

Disse barna ønsker seg egentlig akkurat det samme som mine barn ønsker seg. Forskjellen er at mine barn kan si det høyt. De andre barna burde heller få noe «billig», eller få en gave som de absolutt trenger, som en ny lue.

Og ja, men kan si tæring etter næring, men hva med holdningen til oss voksne? Hvem påvirker vi med våre holdninger?

Presset på barna om å passe inn starter tidligere enn før. Og barn snakker, og barn holder utenfor. Dette blir ekstra vanskelig når man gjerne har en vanskelig situasjon fra før. Mange av de familiene vi hjelper, har sterke og vonde historier.

Vold, psykisk sykdom, og andre vonde situasjoner som kan oppstå med svært trang økonomi. Det er ikke lett å være disse barna, eller foreldre.

Kan ikke gutten på 13 få lov til å si at han ønsker seg en PC, eller burde han holdt det inni seg når vi spurte?

Martine Svendsen

Det er ikke gøy å være den «eneste» i klassen som alltid går i den samme slitte buksen, spesielt ikke når ungdomsårene nærmer seg.

Barn legger merke til slikt, og det blir snakket om. «Tim har dårlig klesstil, han har bare en bukse». «Vilde går med fake Juicy Couture drakt». «Tine har bare en gammel Samsung». «Morten får aldri være med på kino, det er ikke vits i å spørre han». «Vi gidder ikke ta med oss Stine, hun kjøper aldri noe på McDonalds uansett». «Daniel kommer aldri i bursdager».

Da min sønn gikk i 5. klasse, fortalte han meg at de hadde hatt roasting på skolen. Det var duell mellom to gutter. Det ble sagt en frekk kommentar fra det ene barnet som var i duellen, hvor en av vennene rundt det andre barnet som var med i duellen hadde hvisket til han: Han bor i leilighet, si det.

Gutten i duellen sa det, og barna rundt begynte å le. Han som bodde i leilighet begynt å grine.

Kan ikke gutten på 13 få lov til å si at han ønsker seg en PC, eller burde han holdt det inni seg når vi spurte? Du som dømmer, hva gir du dine barn? Og hvilken rollemodell er du? Hvor får barn i 5. klasse det fra at å bo i leilighet kan brukes i en roasting? Jo, fra oss voksne. Vi har et ansvar.

Vi i Familiestøtten ser vanskelige livssituasjoner på nært hold. Vi møter tårer, vonde følelser, et tappert smil og barn som blir OVERLYKKELIG av å få den ene gaven de har ønsket seg hele året. Foreldre som ikke klarer å holde gråten tilbake når vi leverer julegaver.

Hvis vi i Familiestøtten klarer å bidra til å oppfylle dette ene ønsket, hvilken roller spiller det for deg som mener at jente på 16 ikke skal få falske vipper? Hvor ble det av å unna hverandre noe godt? Det er vel det julen handler om?

For disse barna handler det ikke bare om å få noe nytt, noe de faktisk ønsker seg. Det handler like mye om å passe inn på skolen, ha det «alle» andre har. Ikke være den som skiller seg ut med gamle og slitte klær, men for en gangs skyld, kan gå på skolen og være stolt over å endelig kunne si: Jeg fikk Airpods til jul.