I det siste har det mer og mer gått opp for meg hvor annerledes verden møter meg i de ulike endene av den skalaen. Jeg. Samme meg. Med samme tanker. Samme meninger. Samme engasjement.
Det har også i større grad gått opp for meg hvor mange vi er som kjenner på dette. For selv om jeg, og mange med meg, selv kan være mer glad i kroppene våre når de er tjukke enn når de er tynne, tar mange av oss det som en selvfølge at andre tenker motsatt. Det er ikke ubegrunnet. Den ene kroppen passer med er ideal samfunnet har akkurat nå. Den andre påføres så mye ytre skam, at det siver inn i sjelen uansett hvor hardt vi kjemper imot.
Jeg ser det hos andre, og jeg kjenner det selv. Det er det tyngre å motivere meg selv til å møte verden som stor enn det er som liten. Jeg må ikle meg noen ekstra lag mental rustning. Forberede meg på kommentarene, blikkene og undertekstene jeg vet kommer. Det koster noe å ikke la dem koste noe. Nei, ikke noe. Mye. For mye.
Helt siden jeg som en helt normalt slank 5-åring ble fortalt at magen min var for tjukk, har jeg vært omgitt av mennesker som har fortalt meg akkurat det. Selv da jeg var så tynn at jeg ikke hadde mensen. Selv da jeg trente seks timer til dagen. Selv da alt i livet handlet om å være nettopp tynn.
Jeg har aldri, til nå i livet, hatt en kjæreste som ikke har ment at kroppen min kunne, skulle og burde sett bedre ut.
Jeg er blitt fridd til i samme åndedrag som jeg er blitt fortalt hva jeg kan gjøre for å stramme opp rumpa. Jeg er blitt fortalt at jeg er elsket for tankene mine, men kan jeg være så snill å fikse litt på innpakningen. «I love you, you’re perfect, now change». Slektninger, kollegaer, fjerne bekjente. Alle med rett til å mene. Mener de.
Det er jo ikke det at den ene setningen, den ene slengkommentaren, er så ille i seg selv. Det er summen av dem som er en tsunami av en ukultur det skal for mye til å stå imot. En ukultur alt for mange av oss er fanget av. En ukultur som suger tid og krefter vi trenger til helt andre ting. For dette er jo bare kultur. Vår kultur. Som et ironisk apropos: På jobbreise i Sierra Leone for snart 20 år og enda flere kilo siden, fikk jeg beskjed om å komme tilbake når jeg var blitt eldre og tjukkere. Først da kunne jeg forvente å bli tatt seriøst.
Er det lettere å se det absurde i vår egen ukultur om vi snur den på hodet? Vil jeg være en del av et samfunn der størrelsen på kroppen avgjør hvordan man blir behandlet som menneske?
Nei, jeg vil jo ikke det. Likevel måtte leve i nesten 47 år før jeg klarte å kjenne med hele meg at dette, dette vil jeg ikke være med på lenger. Før jeg klarte å ta tilbake definisjonsmakten. På hva som er en bra kropp. For meg.
Men klarte jeg egentlig det? Jeg har tenkt det samme før. Jeg har skrevet det samme før. For så å bli fanget. Igjen. Og igjen. En ny runde med jo-jo-vekt. En ny runde med helt feil fokus. Så hva skal til for å sette meg selv fri? For godt!
Jeg vet ikke. Men jeg vet dette: Om jeg igjen går inn et rom og kjenner at her er ikke både jeg og kroppen min velkomne, som vi er, akkurat nå, så gidder jeg ikke bli i det rommet. Jeg slår opp, her og nå, med et ideal som ikke er mitt. Og jeg skal gjøre mitt ytterste for ikke å komme løpende tilbake, nok en gang, til dette usunne forholdet.
Om noen år er jeg aske. Forhåpentligvis etterlater jeg meg noen mennesker jeg betyr noe for, noen tanker og noen ord. De er verdt tiden min. Kroppen, uansett størrelse, skal ha en vanvittig stor takk for at den gjør sitt beste for å henge med i loopene på livets berg-og-dalbane! I noen perioder kan den få litt oppmerksomhet.
Stort sett er hverdagen for travel til at trening og gulrøtter rykker til toppen av prioriteringslista. Det er et valg jeg står inne for. Men hvorfor skriver jeg det? Hvem er det jeg tenker at jeg svarer til? Valget, og årsakene bak, er så dypt personlige at ingen har rett til å mene noe om det. Ikke om meg. Ikke om noen andre.
Før du eventuelt kommenterer under her: - Men du er så fin, akkurat som du er…
Stopp litt! Er det det vi egentlig vil gå rundt å fortelle hverandre? Hvor fine vi er?
Det er noe sterkt og vakkert i bli akseptert, akkurat som en er. Det er absolutt det. Men er det ikke enda sterkere å møte hverandre bak kroppen:
- Det du snakker om her er interessant.
- Dette kjenner jeg meg igjen i. Eller ikke.
- Vil du vite hva jeg har tenkt?
Klarer vi å flytte fokus dit? Sammen? Fra kropp til tanke? Fra utseende til handling? Fra sommerkropp til mental vårrengjøring?
Vi har en planet å redde. Noen kriger å stoppe. Et hav av sosial ulikhet å utjevne. En hel bransje av digitale imperialister som må lovreguleres. Livet er for kort til å leves med hjernen på sparebluss.
Kanskje er det det jeg burde skrevet om her, og ikke dette. Men jeg trenger å tenke høyt om dette egentlig uviktige også.
Vil du være med å skape det rommet der alle kropper er like velkomne? Det rommet der innhold teller mer enn innpakning? Der kroppen er et verktøy og tanken et tempel? Jeg tror det er et rom som vokser for hver person som krever at det skal finnes. Og at det er et skikkelig fint rom å henge i! Det er i alle fall sånn jeg vil at det skal være.
Hvis jeg skriver det på Facebook, blir det sant da?