«I 1994 var det et like klart flertall mot EU-medlemskap som det var mot EF i 1972». Det skriver Ole Langeland i Fædrelandsvennen 9. august.
Meningsmålinger i dag viser et klart nei-flertall, men i 1972 og i 1994 var det bare så vidt ja-siden ikke vant folkeavstemningene. Hvordan Langeland kan få 53,5 prosent i 1972 og 52,2 prosent i 1994 til å bli et «klart flertall» er ikke lett å forstå. Det er heller ikke hans påstand om at «vestlige maktorganer» ikke skaper fred.
Hvis det er noe EUs maktorganer har vært med på å skape, er det fred på et kontinent som i århundrer har vært preget av krig og konflikt. Hvis Langeland er bekymret for «norsk selvstendighet, folkestyret og freden i Europa», slik han fremhever, burde han nok heller si ja til et norsk medlemskap i EU, enn nei. EU har vært en medvirkende årsak til at vi i mer enn et halvt århundre har kunnet oppleve en fred, frihet og fremgang i Europa, og ikke minst Norge, som verden aldri har sett maken til.
«Folket i Europa» betaler ikke noen pris for at de europeiske nasjonalstatene endelig har funnet sammen i en politisk union. «Folket i Europa», i hvert fall i de landene som er en del av EU og EØS-samarbeidet, kan endelig leve i fred med hverandre og nyte godt av hverandres kunnskap og kompetanse i et felles prosjekt for å fremme en positiv økonomisk, kulturell og politisk utvikling. At Norge står utenfor den politiske delen av dette prosjektet, gir et demokratisk underskudd som kan snus til overskudd dersom Norge blir medlem av EU.
SI DIN MENING! Vi vil gjerne at du skal bidra med din mening, både på nett og i papir. Send ditt innlegg til debatt@fvn.no
Hva er et godt innlegg? Her er noen tips.