– Det er naturligvis ærefullt, det gir mye oppmerksomhet å være festspillkunstner. Og så får jeg mye rom og mye tid, det er ikke alltid vi opplever det. For meg er «Fra far» en kombinasjon av å være festspillkunstner og å utforske min egen barndom og forholdet til min far, sier Lene Berg, og fortsetter:
– Jeg prøver å gjenskape hvem faren min egentlig var og tiden han levde i. Gjennom prosjektet gjenopplever jeg også tiden da han satt i fengsel for å ha tatt livet av sin kone Evelyne. Jeg prøver også å rekonstruere min egen reaksjon, alle spørsmålene en niåring kan stille om det uforståelige.
– Slik utfordrer du også oppfattelsen av at det vi husker er korrekt?
– Jeg var ikke til stede da han ble arrestert i Paris i 1975, likevel har jeg minner om det. I den ene av i alt fem saler i Bergen Kunsthall viser jeg filmen «Dagen står opp» som beskriver mine forestillinger om arrestasjonen av min far. Personlige minner er satt sammen av fakta og fantasi. I dette arbeidet har jeg samlet veldig mye materiale etter min far, brev, tegninger, gjenstander, film og så videre. Men det presenteres ikke autentisk, målet er å gjenskape essensen, og den blir nesten mer tydelig når objektene ikke lenger er i sin opprinnelige form, sier Berg.
Arrestasjonen av den kjente filmskaperen ble stort slått opp i både norske og franske aviser.
– Jeg har med flere avisforsider, og det er ganske utrolig å se hvor ulikt de presenterer en nyhet de ikke visste så veldig mye om.
– Har du funnet ut hva som egentlig hendte?
– Jeg har fått minst syv forskjellige versjoner av hva som kunne ha skjedd. Og snart får jeg vel en til. Ved hjelp av en dyktig advokat i Frankrike får jeg nå innsyn i både politirapporter og rettsdokumenter, selv om de egentlig er hemmeligstemplet i hundre år. Det er påfallende hvor forskjellig historien kan fortelles. Oppsiktsvekkende nok så vitnet Evelynes far til fordel for min far i rettssaken i Frankrike. Min farmor mente forresten at min far var helt uskyldig. Det fikk jeg aldri noe inntrykk av at min far mente selv. Men hans mor var ikke til å rikke. Det sier vel ganske mye om hva hun tenkte om sønnen sin. Jeg ser også tydelig hvordan mange mennesker ville være nær min far og gjerne hjalp ham.
– I en av salene har du hengt opp analoge filmstrimler fra flere av din fars filmer.
–- Jeg kaller dem «filmspøkelser». Min søster er billedveverske og har flettet filmremser fra noen av fars filmer, spøkelser fra en annen tid, nå vet jo nesten ingen hvordan 35 mm film så ut lenger. Vi har sluppet dem ut av eskene sine og latt dem innta et av rommene på kunsthallen Jeg må får presisere at Nasjonalbiblioteket har gitt meg disse fordi de var det de kaller «kasserbare» kopier. De har altså flere kopier av alle filmene.
Berg sier at hun gjennom prosjektet også utforsker hvordan vi produserer og leser bilder.
– Fotografiets rolle har forandret seg voldsomt. Det har utspilt sin rolle som enerådende sannhetsvitne, i absolutt forstand. Det samme gjelder troen på det objektive som mange, ikke minst i mediene, klamrer seg til. Men også det er en illusjon. Det finnes faktiske fakta, men alt tolkes i en sammenheng, og slik fremtrer forskjellige såkalte virkeligheter.
Årets festspillutstilling er som kunstnerskapet til Lene Berg. Her er mange uttrykk. Film, tekster, lyd, tegninger og installasjon. På en av veggene har Lene forstørret farens skisse til scenografien for et teaterstykke han skrev i fengsel, om fengsel. Nede i hjørnet på skissen har han skrevet: «Stjålet fra Strindberg: Alt kan gjøres om til noe annet.»
Som om han skulle ha foreslått et motto for datterens kunst.