«Nobelprisvinnerens desidert svakeste bok»

De siste ti sidene avslører det som burde vært bokens tema. Da har forfatteren allerede gått lei av sin egen bok.

Tittel: Etterliv
Forfatter: Abdulrazak Gurnah
Forlag: Gyldendal

Abdulrazak Gurnah, som flyktet til Storbritannia da han var 18 år, er først og fremst en historieforteller. Hans bøker spenner opp store historiske flater, som utgjør et episk bakteppe for de små og store menneskene som befolker dem.

Historien er en form for skjebne i Gurnahs romaner. Uten å ha mulighet til å påvirke dens gang, kaster historien rundt på menneskene, dømmer dem til et liv i fattigdom, et liv på flukt, som soldat eller som en annen manns eiendom.

Hans sjanger er tragedien, fordi verdenshistorien – særlig sett fra Tanzania, hvor han vokste opp, og hvor hans karakterer ofte befinner seg – også er tragisk.

Men i motsetning til hva man kanskje forbinder med ordet tragedie, med hysterisk gråtende konger og dronninger som forbanner sin skjebne, er Gurnahs tragedier stillferdige og uten store fakter.

«Etterliv» følger kjøpmannssvennen Khalifa og det som etter hvert blir hans lille familie i en handelsandsby i Tanzania, eller Tysk Øst-Afrika, som det heter ved romanens begynnelse. Hans posisjon i lokalsamfunnet, hans omgjengelighet, og ikke minst en lang rekke tilfeldigheter, gjør ham til navet i fortellingen.

Ilyas, hans søster Afiya, og det som etter hvert skal bli hennes mann Hamza, havner alle sammen under Khalifas tak på ulike tidspunkt i romanen, selv om deres reiser følger totalt ulike spor.

Både Ilyas og Hamza kjemper for de tyske Afrika-styrkene under første verdenskrig. Skjebnen til disse to unge mennene, hvilke lidelser de måtte lide, og hvilke konsekvenser krigen fikk for dem, fremstår som bokens egentlige anliggende.

Den første delen av boken fremstår noe summarisk. Vi får blant annet listet opp en lang rekke opprør, folkemord, slag og borgerkriger uten at det vekker mer i leseren enn et behov for å google hva for eksempel Maji-maji-opprøret var.

Slik kan det se ut: «Seieren over Maji Maji etterlot seg hundretusener som var døde av sult og mange hundre flere etter kamp på slagmarken eller ved offentlig henrettelse.»

Man tar seg i å tenke på sitatet som feilaktig er tilskrevet Stalin: «Én manns død er en tragedie, en million døde er statistikk.» Som vel nettopp er det motsatte av hva en roman prøver å vekke i sine lesere.

Det er når vi får følge Hamza på hans reise inn i det tyske militæret, schutztruppen, og det dramatiske utfallet på hans militærkarriere, at Gurnahs prosa får skinne.

Der resten av boken bærer preg av å være en historiebok, riktignok med et viktig budskap, er det først når Gurnah tillater seg å gå helt tett inn på én skjebne, at man kan forstå hvorfor han har fått nobelprisen.

«Etterliv» fremstår som radikalt dårligere enn Gurnahs andre bøker (i hvert fall de som har blitt oversatt til norsk). Noe av det kan muligens tilskrives det tidvis litt raske oversetterarbeidet som er gjort.

Prosaen til Gurnah er ofte tørr og distansert, uten ironi og flertydighet. Men på norsk er det som om den distanserte autoriteten som finnes i «Afterlives» på originalspråket, erstattes av en distansert likegyldighet (jeg vil spare leseren for en liste med eksempler).

Likevel er det nok ikke oversetteren sin feil at særlig den siste halvdelen av «Etterliv» er en dragende, uttværing av ting som skjer, uten emosjonell appell. Hamza kommer til byen, Hamza får seg jobb, Hamza utvikler nye ferdigheter, får seg ny jobb, nye venner, gifter seg, flytter, og så videre.

Utover den gleden vi får av å se mennesker som utvikler seg (den samme gleden gamere får når de går opp i level, muligens også grunnen til at «Robinson Crusoe» og «Markens grøde» er så populære), er det lite ved de siste 150 sidene som gir noe som helst som ikke en velorientert historiker kunne gitt oss.

Heller enn å beskrive hendelser, øyeblikk eller dypere relasjoner, foregår alt på overflaten. Alt blir presentert til oss i denne typen setninger: «De kunne snakke sammen i timevis, lese gamle aviser om igjen, fortelle siste nytt fra hverandres liv, se inn i fremtiden, elske.» En liste over hva folk pleier å gjøre.

Derfor er det ekstra surt når de siste ti sidene avslører det som burde vært denne bokens tema.

Den dypt tragiske og spennende historien som kommer for en dag helt mot slutten levnes dessverre ingen plass, for da virker forfatteren å være like lei sin egen bok som leseren.

Vi får håpe at Abdulrazak Gurnah på et tidspunkt velger å fortelle denne historien, for fra hans tidligere bøker vet vi at han er en mester i å beskrive nettopp slike skjebner, hvordan kolonialismen har påvirket enkeltmenneskers liv.