Forstå barnas reaksjoner, snakk med dem på en trygg og forståelig måte, og hjelp dem å håndtere egen uro
For mindre enn 20 minutter siden
Skoleskytingen som tirsdag rammet en barneskole i USA, er nesten ikke mulig å fatte. Tragedien berører oss alle, kanskje spesielt dem som daglig sender sine barn på skolen – et sted som jo skal være trygt.
Selv om skoleskytinger aldri har rammet norske skoler, er heller ikke vi skånet for massedrap som skyldes våpen. Terroren den 22. juli ligger fortsatt nært oss, og i disse dager foregår rettssaken som omhandler drapene i Kongsberg i fjor. Den sorg, desperasjon, frykt og fortvilelse amerikanske barn og voksne nå opplever, gir derfor sterk gjenklang også hos oss.
Også barn blir påvirket av dette. De trenger at voksne er der for dem nå. Selv de yngste barna kan fange opp alvoret i voksnes eller eldre barns samtaler, og de kan få med seg bruddstykker og sterke bilder fra mediene. Skolebarn får med seg nyheter.
De kan bli forvirret over hva som har hendt, bli redde for egen og andres sikkerhet, og påvirket av andres reaksjoner. De kan også sette hendelsen i sammenheng med drap og andre dramatiske hendelser i Norge, samtidig som vi har en krig som pågår i Europa.
Dette kan kreve at voksne forstår barnas reaksjoner, snakker med dem på en trygg og forståelig måte, og hjelper dem å håndtere egen uro.
Basert på vår erfaring, ønsker vi å gi noen råd som kan være nyttige for voksne i møte med barn.
1
Vær ærlig, men skap trygghet
Vær ærlig om at 19 barn og to voksne har blitt drept i USA, men samtidig tydelig på at det er trygt på norske skoler. Vi har en helt annen våpenkultur og -lovgivning.
Selv om du ikke kan love at noe tilsvarende ikke kan skje her, er det viktig å si at det er svært lite sannsynlig. «Jeg er ikke redd for at dette skal skje i Norge, da trenger ikke du være redd for det heller», er et godt budskap å få frem.
Det kan være nyttig å se på et kart sammen for at barnet skal få en forståelse for at USA er langt borte. For de eldre barna går det også an å gå mer inn på lovgivningen og politikken i USA for å forstå ulikhetene til Norge.
2
Vær bevisst på hvordan du fremstår
Barn vil fange opp hvordan du selv reagerer, noe som i sin tur påvirker barnets reaksjoner. Barn klarer ikke alltid å forstå at det at du som voksen er opprørt, ikke samtidig betyr at du er redd.
Det kan være nyttig å si til barnet: «Dette er forferdelig og jeg blir både sint og trist av det som har hendt, men jeg er ikke redd». Du bør også tenke over hvordan du snakker med andre voksne om hendelsene foran barnet.
Det betyr ikke at du må skjule eventuelle egne reaksjoner, tvert imot kan det være godt for barnet å skjønne at også du tenker og føler noe rundt dette. Du er en god rollemodell for barn når de ser at du kan håndtere dine egne reaksjoner.
3
Hjelp barnet å forstå hvordan noe sånt kan skje
Barn vil ofte lure på hvorfor noen kan finne på å drepe barn og voksne. Det er vanskelig å gi et svar på det, og som voksen kan man si at man ikke vet, at man lurer på det selv, og at det er vanskelig å forstå. Samtidig må man si at det er veldig få mennesker som er i stand til å gjøre noe slikt.
Det kan være klokt å bruke begreper som «tankeforstyrrelser», eller at «bremsene» og «ryddemaskinene» i tankene ikke fungerer. Alle kan vi tenke fæle tanker og si dumme ting, men vi har bremser og ryddemaskiner i tankene våre som stopper oss fra å skade oss selv eller andre.
Men hos enkelte personer virker ikke bremsene eller ryddemaskinene, og de fæle tankene kan bli så mange og så sterke at de gjør forferdelige ting.
Ofte har de opplevd fæle ting som kan forklare, men ikke forsvare, det de gjør. Det er helt vanlig å være både sint, syk og tenke «stygge tanker» - men de aller, aller færreste ender opp med å begå drap.
Samtidig er de voksnes skyld at våpen er så lett tilgjengelig og nå sier også den amerikanske presidenten rett ut at dette går ikke lenger.
4
Vær oppmerksom på barnets reaksjoner
Mange barn vil ikke reagere på dette fordi de opplever at dette ikke angår dem. Andre kan imidlertid bli mer berørt. Noen har vonde erfaringer med seg fra tidligere i livet, de kan være mer engstelige, eller de har en tendens til å tenke mye, gruble og trekke seg tilbake og falle inn i egne fryktfantasier.
Andre har svært engstelige eller sterkt berørte foreldre, og enkelte er mer berørt fordi de har nærhet til Utøya, Kongsberg eller andre hendelser. Hvis du merker at barnet blir mer urolig, nærhetssøkende, klengete eller opptatt av døden, drap, skyting og tilsvarende, bør du ta initiativ til en samtale med barnet.
«Jeg merker at du er litt stille/litt mer urolig i dag» eller «Er det sånn at du tenker på det som har hendt i USA?» kan være måter å starte en samtale på.
Husk at noen barn ikke viser hvordan de har det, kanskje særlig de eldre barna. Vær på tilbudssiden med slike samtaler, og anerkjenn deres uro og bekymring.
5
Vær nær og oppsøkende
Når barn blir engstelige og overveldet av verden «der ute», trenger de trygge voksne rundt seg. Spesielt om kveldene kan nærhetsbehovet øke, og barnet kan trenge en samtale, et fang å sitte på eller en varm seng å krype oppi. Vi skal være rause i møte med dette.
Sett deg inn i hva barnet har sett av nyheter, hva som utspiller seg på sosiale medier, og hvordan dette snakkes om blant jevnaldrende. Det er et viktig voksenansvar å gripe fatt i vanskelige temaer og gjøre dem mer begripelige. Gi dem råd om å begrense hvor mye de utsetter seg for nyheter.
Videre er det viktig for alle barn, uavhengig av alder, å oppleve positiv aktivitet sammen med sine nærmeste, da dette får tankene over på noe annet og gir gode pauser fra bekymringer.
Å være sammen i trygge og gode rammer, er alltid det som betyr aller mest.