smp-stories-top-widget

Jeg har vært tekstforfatter og rådgiver i reklamebyråer omtrent siden Verdenskommisjonen for miljø og utvikling, ledet av Gro Harlem Brundtland, ga ut rapporten Vår felles fremtid. Det var i 1987.

Det er ikke yrkesstolthet som brenner i skallen når sønn (12) ser spørrende på meg over plakaten sin. Den er tom.

3rd-party-bio

Bærekraftig utvikling ble først brukt i Brundtland-rapporten. Definisjonen er uten innskutte bisetninger og ikke til å misforstås:

En bærekraftig utvikling imøtekommer dagens behov uten å ødelegge mulighetene for at kommende generasjoner skal få dekket sine behov.

Likevel har utviklingen gått konsekvent i ikke-bærekraftig retning siden. Eller egentlig siden 1972 og rapporten Limits to growth, med BI-professor Jørgen Randers blant pådriverne.

Liten plakat, stort ansvar

I snart 50 år er bevisene blitt flere og tydeligere. Likevel har ingen lykkes med å kommunisere dette på en måte som har endret vår kollektive ferd mot kollaps.

Når sønn (12) med kamplysten tusj spør om hjelp, spør han egentlig: Hvordan skape demokratisk flertall for bærekraftig utvikling?

Jeg har selv trodd på tusjens kraft. Som fersk tekstforfatter var jeg i 1990 stolt over å vinne en del av den første Reklame for alvor-konkurransen, reklamebransjens dugnad for en god sak. Plakaten for Verdens naturfond (WWF) ser du her:

Ironien har andre heldigvis formulert mer treffende siden: Vi har ingen planet B. Det er et bedre budskap. Det er kortere. Det er dramatisk, men ikke humørløst. Det peker på løsningen: En plan A.

Men hittil har ingen formulering maktet å samle flertall for bærekraftig utvikling. Mange har prøvd.

Stemmen til David Attenborough? Når ikke frem. Den tause våren, En ubehagelig sannhet, Fuck for forest, FNs klimarapporter? Holder ikke.

Skinnmagre isbjørner, døde korallrev, en hval med buken full av plastposer? Sorry.

Tall som viser at klimaendringer er mer dødelige enn terroraksjoner? Gjesp.

Men noe har skjedd. Greta Thunberg har skjedd.

Greta har endret debatten

En svensk 16-åring som peker på fakta og krever handling. Som ikke snakker om unges håp, men om voksnes ansvar.

Greta som ikke justerer harme eller ærlighet etter sosiale kjøreregler.

Greta som reiser med tog og sier at keiseren er splitter naken.

Greta som er sint og redd, men klartenkt og velformulert.

Greta er blitt populær. Men hun søker ikke popularitet slik merkevarer gjør. Heller motsatt.

Jeg vil kalle Greta en upopulær merkevare. Med mål om kontinuerlig integritet i stedet for kontinuerlig vekst.

Kan vi lære noe av hvordan Greta kommuniserer? Kanskje at kraften i handling nedenfra er større enn i ord ovenfra. Og at det ikke lenger går å kreve endring av andre uten å endre seg selv.

Greta er en 16-åring med fremtiden på spill.

Grunnen til at det ikke er demokratisk flertall for bærekraftig utvikling, er kanskje så banal som at flertallet av oss som har stemmerett, ikke har nok å tape på konsekvensene av klimakrisen?

Tiår med kontinuerlig vekst har gjort oss bortskjemte. Vi er rasjonelle, men egoister. Vi er voksne, men utenfor pedagogisk rekkevidde.

Farlig regnestykke?

Da 25 kulturfolk i Aftenposten i mars signerte et opprop som støttet sivil ulydighet, var Høyres Torbjørn Røe Isaksen raskt ute med å stemple retorikken som antidemokratisk og ideene som skumle.

Men uten selv å bringe en åpenbar demokratisk idé til torgs: Å senke stemmeretten fra 18 til 16 år og gi flere i generasjonen som må leve med konsekvensene av klimakrisen, et ord med i laget mens noe fremdeles kan gjøres.

«Barn er en av Stortingets prioriterte målgrupper», står det på stortinget.no.

Her finner du regnestykket jeg anbefaler alle unge å studere. Det viser hvordan Stortinget ville sett ut dersom alle stemte slik som de yngste velgerne, altså de fra 18–29 år.

Regnestykket viser at unge velgere stemmer markant ulikt eldre velgere:

Dersom alle i 2017 hadde stemt slik velgere fra 18 til 29 år gjorde, ville Miljøpartiet De Grønne fått 16 ganger flere representanter enn den ene de har i dag. Erna Solberg ville ikke vært statsminister.

Det er derfor ikke overraskende at regjeringen i kommuneproposisjonen for 2018 ikke gikk inn for å videreføre forsøksordningen med å gi 16- og 17-åringer stemmerett i lokalvalg, forsøk som ble gjennomført både i 2011 og 2015.

I proposisjonen hevdes det: «Det tyder på at det er en generell tilfredshet i allmennheten om den eksisterende stemmerettsalderen på 18 år».

Mon tro det? Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner er skuffet over vedtaket og mener det er på tide å slippe til 130.000 flere borgere i demokratiet. Barneombudet mener det bør være stemmerett for 16-åringer.

Mer enn 40.000 unge demonstrerte i mars i år for å fortelle at dagens voksne setter fremtiden til kommende generasjoner på spill.

En historisk mulighet

Klimaforskere sier vi må halvere dagens utslipp i løpet av 12 år. På meg virker derfor både ikkevoldelig sivil ulydighet og senket stemmerettsalder som mer nødvendige og mer demokratiske tiltak enn å holde 16- og 17-åringer unna stemmeurnene.

I et demokrati er det dessuten nødvendig at noen skifter mening en gang iblant.

Skulle regjeringen endre standpunkt om stemmerettsalder, vil de ha et lydhørt publikum fredag 24. mai. Da kommer klimastreikende ungdom igjen til å samles foran Stortinget i Oslo og ved rådhus rundt om i landet.

En helomvending kan gis en historisk kontekst: Vi feirer i år at det er 100 år siden Stortinget fjernet bestemmelsen som fratok fattige stemmeretten, og vi fikk alminnelig stemmerett for alle i Norge.

Sønn (12) legger tusjen fra seg. Han er klar for ny streik med ny plakat: Jeg får ikke stemme før det er for sent!

Mitt råd til unge som skolestreiker for klima? Do the math.