Maria Sand: Malurtveien 10. Roman. 267 sider. Forlaget Oktober.

Parallelt med trenden om å skrive sitt eget, mikroskopiske liv lever tradisjonen for å skrive de gode, helhetlige fortellingene. Gode romaner med historier som spenner over generasjoner, med innfløkte intriger som virvles opp og med hendelser som faktisk overrasker leseren, er deilig å lese. Men det er vanskelig å skrive dem.

Maria Sands andre roman er et forsøk på nettopp dette. «Malurtveien 10» er en generasjonsfortelling om en katolsk familie fylt med tragedie. Det hele starter på 1920-tallet, med Agnes, en progressiv kvinne som arbeider som lærer. Et vanskelig ekteskap og et ønske om noe mer gjør henne lite tilstede i øyeblikket. En dag skjer en ulykke på skolen, mens hun skulle passe på. Et barn dør, og Agnes kunne avverget det hele. Denne fatale ulykken blir hennes skjebne. Ønsket om tilgivelse driver henne inn i katolisismen, og på en messe på Hamar møter hun Sigrid Undset.

Sigrid Undset-sporet følges aldri, og det er litt betegnende for denne romanen. Agnes sin historie blir til historien om hennes datter, datterdatter og oldedatter Mi. Mi er romanens andre hovedperson. Agnes` ulykke går igjen i familiehistorien som et skrekkens sagn om hva som skjer hvis en ikke følger med, og gjenfortelles som om den er en forbannelse. Uroen som kom i kjølvannet preger dem alle. Moren til Mi er en utsvevende skuespiller med drømmer om Hollywood og en ektemann som venter hjemme. Mi selv finner seg aldri helt til rette i sitt ekteskap. En fraværende ektemann, en deltidsstilling som lærer og foreldre som er opptatt av egne liv. Da er det vanskelig å falle til ro.

I «Malurtveien 10» er det mye som skjer, og mye som ikke følges opp. Forbannelsen familien lider under, er vanskelig å godta som premiss. Mange vekslinger i tid og sted gjør det tidvis vanskelig å henge med i fortellingen. Uroen som forfølger kvinnene i romanen er godt formidlet, men også uklar. Og spørsmålet blir til slutt, i hvor stor grad er vi egentlig et resultat av våre forfedres handlinger?