smp-stories-top-widget

Valgkamp kan være en knallhard konkurranse om velgernes gunst og makten til å styre samfunnet vårt. Cambridge Analytica-skandalen viste hvilke muligheter som ligger i sofistikert dataanalyse. Til høsten er det valg i Norge – hva gjør norske politiske partier?

For å gi svar på dette spørsmålet har Datatilsynet intervjuet representanter for de politiske partiene som er representert på Stortinget.

3rd-party-bio

Målretting av politiske budskap er ofte basert på demografiske data som alder, kjønn og bosted. Mikromålretting er en form for digital annonsering som i større grad bygger på informasjon som er nært knyttet til deg som individ, og som analyserer personopplysninger samlet inn fra en rekke ulike kilder om adferd, interesser og verdier.

Formålet er å påvirke dine handlinger.

Norske partier er gjennomgående forsiktige med å målrette politiske budskap mot veldig små grupper av mennesker, eller ned på individnivå, som var Cambridge Analyticas metode. Varsomheten må imidlertid tolkes i lys av rammebetingelsene partiene er nødt til å forholde seg til.

Budsjettene begrenser

Valgkampbudsjettene i Norge er fremdeles relativt moderate. Dette fungerer som en effektiv barriere mot de mest inngripende målrettingsmetodene. Dette kan endre seg. Målrettingsteknologien kan bli billigere og mer bruker­vennlig, og dermed gjøre mikromålretting av politiske budskap mer utstrakt i kommende år.

Videre er det norske valgsystemet utformet på en måte som gjør at mikromålretting blir mindre effektivt enn i USA og Storbritannia.

Flerpartimodellen, kombinert med det høye tillitsnivået og en relativt gjennomsiktig offentlighet, bidrar til at urent trav bærer i seg en større risiko.

Partiene må ta hensyn til potensielle koalisjonspartnere, og det kan ikke minst føre til omdømmetap blant velgerne. I tillegg uttrykker mange av partiene skepsis mot hvor effektivt det er å målrette budskap mot veldig små grupper med velgere.

Facebook er den nye offentligheten

Partiene i Norge tar likevel i bruk flere verktøy som tilpasser politiske budskap basert på interesser, adferd og verdier. Alle partiene bruker Facebooks annonseverktøy for å lage målgrupper for politiske budskap basert på data om geografi (lokasjon), demografi (som alder og kjønn), interesser og adferd. Det ble også brukt funksjoner som tillater målretting av annonser mot personer som hadde en profil som lignet personer som fulgte partiet på Facebook.

I intervjuene var det gjennomgående stor skepsis mot å laste opp egne data i Facebooks annonseringsløsninger. Det virker som om det å bruke personopplysninger samlet inn fra medlemmene til annonsering på Facebook, er en rød grense for hvor langt de politiske partiene ønsker å gå for å målrette politiske budskap. Likevel, selv om partiene oppgir at de ikke gjør dette i dag, har enkelte av partiene eksperimentert med dette tidligere.

Hvem banker på min dør?

Om lag halvparten av de norske partiene anvender dataanalyse for å målrette hjemmebesøk. Det er flere selskaper som tilbyr nye, innovative tjenester for å effektivisere husbesøk. Selskaper som leverer tjenester i dette markedet identifiserer hvor det er størst sjanse for gjennomslag ved husbesøk. Teknologien som tas i bruk, deler opp befolkningen i målgrupper og er ofte koblet sammen med interaktive kartløsninger.

Å koble databaser med personopplysninger mot karttjenester kan være problematisk fra et personvernståsted.

Hvis kartløsningene gir mulighet for å gå ned på husstandsnivå, vil partiene sitte med antagelser om enkeltpersoners politiske ståsted. Dette er ikke i utstrakt bruk i dag. Politisk tilhørighet er definert som en særlig beskyttelsesverdig kategori av personopplysninger.

Hvem setter begrensningene?

Ingen av partiene har nedskrevne etiske retningslinjer for hvordan personopplysninger kan brukes i valgkampsammenheng. Ideelt sett burde partiene gått sammen om å etablere en adferdsnorm som definerte grenseoppgangene, slik at den interne konkurransen partiene imellom ikke fører til et «race to the bottom» i kampen om velgeroppslutning.

Flere av våre kilder oppgir at de anser sitt mulighetsrom som definert av mulighetene og begrensningene som teknologiselskapene, da først og fremst Facebook, gir. Flere har fortalt at de går så nært Facebook tillater.

En slik holdning er problematisk, siden ansvaret for lovlig velgerprofilering ligger hos partiene, ikke amerikanske teknologiselskap.

Partiene må selv ta ansvar for hvordan personopplysninger behandles, uavhengig av hvilke segmenterings- og profileringsmuligheter annonseplattformene tilbyr.

Innsatsen er høy og potten stor når partiene skal ut og kapre stemmer til høsten. Istedenfor å la teknologiselskapene fungere som premissleverandører for vår demokratiske offentlighet, oppfordrer vi partiene til å trekke noen linjer i sanden og si «hit, men ikke lenger».

Følg og delta i debattene hos Aftenposten meninger på Facebook og Twitter