Bjørn Esben Almaas: Den gode vennen. Roman. 155 sider. Forlaget Oktober.

Bjørn Esben Almaas (f. 1975) er en særpreget forfatter med noen fine utgivelser bak seg. I «Den gode vennen» synes han å praktisere en slags isfjellteknikk som tidvis vipper teksten over i det lett forvirrende, men som kanskje også bidrar til å gjøre romanen så besnærende.

Det er en krevende kunst Almaas bedriver, idet han dels synes å ha en formalistisk tilnærming, dels kaster leseren hit og dit som i en kriminalroman, og fremfor alt leverer et sterkt psykologisk portrett av en 11-åring, bokens jeg-forteller, som i løpet av et par måneder høsten 1987 med ett blir stille og unnvikende, mister interessen for fritidsaktiviteter og ikke lenger vil gå på skolen, som han i grunnen alltid har likt.

Almaas tegner et hjerteskjærende bilde av barn og voksnes råskap og ondskap, og hvordan gutten balanserer mellom de som vil hjelpe ham og de som plager ham. For eksempel fem år eldre Leon, som pisser på de nye joggeskoene hans og på et tidspunkt rigger til et rettersted og sier han skal henge alle ungene i nabolaget. Selv om dette nærmest er en anekdotisk vits, oppleves det som en sentral scene, for alle barna står bare lydige der og venter på å bli hengt.

Jeg-fortelleren drømmer om å ha superkrefter, om å være usynlig, han omgir seg med dårlige kamerater – det er uvisst hvem som er «den gode vennen» eller om det skal leses ironisk – kjenner hele tiden trang til å gråte og vil egentlig bare at «alle skal ha det bra», men vender stadig tilbake til den psykopatiske fylliken Friedland og dennes sønn Mutt (!), en relasjon som mot slutten av boken blir svært godt skildret i en intens og uhyggelig scene.

Det sentrale spørsmålet er: Hva har hendt? Almaas gir intet klart svar, og siden historien fortelles baklengs, får vi heller ikke vite noe før et godt stykke inn i romanen. Men mye taler for at det, billedlig talt, har vært katolske prester på ferde.

Den andre delen av romanen, som ikke er tilsvarende vektlagt, men like godt fortalt, foregår i 2013, da jeg-fortelleren er i slutten av trettiårene, gift og far til to gutter, og nå synes å gå fullstendig opp i limingen, muligens som følge av hendelsene i 1987. Alt henger sammen med alt, og selv henger en også fast, som Beckett sa.

«Den gode vennen» er en innsiktsfull fortelling om en gutts fortvilelse, og et trist vitnesbyrd om den grunnleggende ensomheten som antakelig finnes i oss alle, om vi bare våger å kjenne etter.