Jan Magne Arntsen utgav i fjor boken «En fortiet historie – Tjemsland-gruppa og kommunistisk motstand i Stavanger 1940-45», og 7. mars samlet Arntsen full kinosal 1 på Sølvberget til et foredrag ut fra bokens tema. Som er en interessant innføring ikke bare i Stavangers okkupasjonshistorie, men også i datidens sosiale og politiske forhold. Medlemmene i den kommunistiske Tjemsland-gruppa tilhørte arbeiderklassen. Flere av dem var fagforeningsfolk, ikke minst opptatt av anstendige lønns- og arbeidsforhold. Ut fra boken, og ut fra alminnelig vurdering, er det helt usannsynlig at de har ønsket å innføre Stalins fangeleire og diktatur i Norge!

Den kalde krigen

Arntsens fremstilling av henrettelsen av Tjemsland-gruppas medlemmer i Trandumskogen er både gripende og uhyggelig lesning, og sier mye om hva Nazi-Tyskland og dets norske medløpere var. Fortjener medlemmene av Tjemsland-gruppa å regnes som krigshelter og bli husket i 2019? Mitt svar er ja! Arntsen har selvfølgelig rett i at den kalde krigen er årsak til at historien om dem er blitt fortiet. Men siden han er historiker, hadde jeg forventet en mer utdypende forklaring på hvorfor den kalde krigen oppsto. Så langt jeg kan se, blir han her merkelig vag.

Den kalde krigen kom hovedsakelig på grunn av at Sovjet i årene 1945-48 innlemmet i sitt maktpolitiske system Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Romania, Bulgaria og det som etter hvert ble DDR. Pluss at Sovjet regnet Norges naboland Finland som en del av sin innflytelsessfære, gjennom Vennskaps- og Bistandspakten. Det at Sovjet militært hadde vært viktig også for frigjøringen av Norge, kunne ikke bortforklare dette.

Statsminister Gerhardsens Kråkerøytale i 1948, hvor han advarte mot NKP, sprang ut av denne labile situasjonen. Det at Norge året etter ble medlem av NATO, var en del av samme strømdrag. En generell forutsetning lå bak. Nemlig at store deler av det norske folk tolket den tyske invasjonen 9. april 1940 som resultat av en naiv utenriks- og forsvarspolitikk i 1930-årene. «Aldri mer 9. april!» var ikke bare et politisk standpunkt, men også et eksistensielt. For alle som ville se, var den mest nærliggende trussel om et nytt 9. april et ekspansivt Sovjet. Invasjonene i Ungarn 1956, Tsjekkoslovakia 1968, Afghanistan 1979 bekreftet dette. Følgelig ble NKP i disse tiår av svært mange sett på med tilsvarende mistenksomhet.

Urettferdig

Fra en ideell synsvinkel er det urettferdig at medlemmene av Tjemsland-gruppa skulle bli rammet av denne mistenksomhet, med tilhørende glemsel. Det er bra at Arntsen med sin bok korrigerer dette. Deres innsats i kommunistisk regi bidro vitterlig i kampen for et Norge som fortsatt ble demokratisk. Historien er imidlertid ikke alltid rettlinjet eller rettferdig.