Hun sto som fengslet og bare så på scenene som utspilte seg inni maskinen. De var uventet voldsomme. Hun hadde ikke sett noe lignende siden studietiden, da en hybelkollega vasket alle spilebh-ene sine og spilene kilte seg og sørget for en artig symfonisk skrapelyd kombinert med at blondebh-ene ble revet i fillebiter.

For hennes del hadde det virket så enkelt. Hun hadde tenkt det snart var jul. Jaffal om hun skulle rekke å sy julegaver i tide. Problemet var at hun ikke fant den rette julerøde fargen. Så derfor hadde hun bare funnet det som var feil farge, så hadde hun hatt farge og salt i maskinen og satt på. Nå klarte hun ikke å rive seg løs fra det lille runde koøyet. Fascinerende. Som et vulkanutbrudd.

Det var kanskje en idé til NRK? Stoffarging, minutt for minutt. Noen steder var det fortsatt hvitt. Andre steder så det nesten svart ut. Hun begynte å få bange anelser om hvordan dette kunne utspille seg. Det kunne bli en dyr lærepenge.

– Mamma? Koker du kjøtt? I vaskemaskinen? Eller skyller du det før vi skal koke det? Eller... Yngstebarnet stanset opp og kikket fascinert inn i maskinen. I maskinen utspilte det seg noe som fra krimserien CSI.

Det skramlet svakt i maskinen, i tillegg til svusjingen fra alt det blodrøde.

– Hva i huleste er de greiene som er inni der? Bein?

– Tomme plastflasker.

– Vasker du flasker? I blod?

– Nei. Ikke akkurat. Det er flaskene som rødfargen var i.

– Skal du farge vaskemaskinen? Inni? Blir ikke det veldig rart når du skal vaske andre farger etterpå? Barnet hadde mange spørsmål. Noen av dem var berettigede, måtte hun innrømme. Det begynte å gå kaldt nedover ryggen på henne da hun innså hvor kraftig denne fargen faktisk var.

Da maskinen var ferdig med sitt, så innsiden ut som en dårlig vits. Hun satte på et renseprogram. Og ekstra skylling. Og så vasket hun belgen. Og alle delene hun fikk tilgang til. Og et skylleprogram. Det tok sin tid. Men fargen ble perfekt. Det måtte hun innrømme. Så perfekt at hun vurderte en ny runde. Med kjøttvask. 60 grader.