smp-stories-top-widget

Behov for gode helsetjenester – hele døgnet!

Anestesilege Trond Nordseth mener 10. april at jeg undervurderer det fremtidige behovet for helsetjenester til eldre.

Befolkningsveksten er imidlertid langt lavere enn Nordseth tror og vil ifølge Statistisk sentralbyrå øke med 7,8 prosent frem til 2040. Antall eldre øker ikke vesentlig mer.

3rd-party-bio

Det var likevel ikke behovet for helsetjenester til eldre som var poenget med kronikken 3. april. Når Nordseth påstår at «helsetjenester blir ikke bedre av å spres utover døgnet», underbygger han dette med hensynet til legenes behov på dagtid. Imidlertid må legetjenesten organiseres slik at den gir best mulig kvalitet i pasientbehandlingen og best mulig utnyttelse av ressursene.

Pasienter legges inn på sykehus til alle døgnets tider, og de sykeste, akutte tilfellene kommer oftest på kveld, natt og i helgene. Da er legebemanningen marginal, både når det gjelder antall hender og hoder (kompetanse).

Det er åpenbart at pasientene vil få en bedre behandling og ressursene utnyttes bedre dersom legenes arbeidstid var jevnere fordelt gjennom døgnet.

I forbindelse med den planlagte sykehusutbyggingen i Oslo-området burde Helse Sør-Øst snarest sette i gang et pilotprosjekt ved en eller flere avdelinger der legene ikke lenger er unntatt fra arbeidsmiljølovens bestemmelser, men har en arbeidstid som i større grad organiseres som sykepleierne i en skiftordning.

Det trengs antagelig ikke flere sykehussenger, men en bedre utnyttelse av de ressursene man allerede har.

Dag Bratlid, professor emeritus, barnelege

Extinction Rebellion Norges borgerråd

Samme dag som Extinction Rebellion Norges opprørserklæring ble offentliggjort i Aftenposten 15. mars, tolket næringsminister Torbjørn Røe Isaksen setningen «vi krever at det dannes et råd som skal føre tilsyn med at [miljø]tiltakene som er nødvendige blir gjennomført», til et forslag «om å innføre et råd som er hevet over politikken». Kristin Clemet gjentok kritikken 31. mars. Den er blitt gjentatt av Minerva, og Per Edgar Kokkvold har skrevet at Extinction Rebellion vil ha «et slags vokterråd» og hintet til Iran.

Miljøsaken er politisert. Oljelobbyen har fått et manus i hånden. Borgerrådet, et urgammelt demokratisk verktøy, er ment å sikre bredest mulig representasjon, upåvirket av politikere og lobbyisters særinteresser, når store og vanskelige klimabeslutninger skal fattes. Kravet er ikke mer kontroversielt enn hva det nylig avsluttede Kirkemøtet vedtok: «Vi forventer at: de som rammes hardest av klimaendringene, er med på å utforme løsningene.»

Det er bred enighet om at ødeleggelsen av biosfæren truer livsbetingelsene på planeten. Effektiv klimainnsats vil kreve tverrpolitisk mobilisering. Å sikre overlevelsesbetingelser for dem som kommer etter oss er ikke partipolitikk; det er en moralsk plikt, som vil kreve mot.

Vjolla Emiri, Erland Kiøsterud, Dag Kolstø og Stein Leikanger

Dette er ikke forsvar

Israels ambassadør gir i sitt innlegg 10. april en svært forenklet fremstilling av Israels grusomheter mot Gazas innbyggere. De fremstilles som marionetter for Hamas' intensjon om å drepe israelske sivile.

Hvis dette hadde hatt noen som helst rot i virkeligheten, burde man jo se bilder av ødelagte gjerder, beslaglagte våpen og utallige drepte menn kloss opptil grensegjerdet. Dette finnes ikke. Fakta er at mange er skutt langt unna grensegjerdet. Kvinner og barn er blant de 267 drepte også journalister og helsepersonell. IDF tvitret i fjor følgende: «Ingenting skjedde ukontrollert, alt var nøyaktig og tilmålt og vi vet hvor hver eneste kule landet». Konklusjon. Hver eneste palestiner er skutt med overlegg. Dette bekreftes også av Netanyahu i forrige uke. «Vi har brukt makt. Klokt og kraftig.»

Dette er ikke forsvar. Dette er bevisst utført for å øke frykten i Gazas befolkning.

Svein Johansen, Palestinakomiteen Trøndelag

Feil medisin mot antimuslimsk terrorisme

I en kronikk i Aftenposten 5. april i år skriver Mohammad Usman Rana om at antimuslimsk terrorisme ikke har oppstått i et vakuum. Han har interessante informasjoner, men når han kommer til løsningen, så er budskapet at Human Rights Service ikke bør få statsstøtte.

Her synes jeg han bommer totalt. Det er mange muslimske og liberale organisasjoner som får statsstøtte. Hvis ikke Human Rights Service skulle få det, hvor skulle folk som er urolige for spredningen av konservative muslimske ideer i Norge føle seg representert? Det er nettopp at det finnes et talerør for dem, at det ikke blir terrorisme.

Human Rights Service har vært viktig for å ta opp ting som er blitt skjøvet under teppet for lenge. Det er et viktig organ for en demokratisk kanalisering av dype frustrasjoner med den førte politikken og utviklingen i Norge. Hvis man ønsker å motvirke terrorisme, er det nettopp viktig å gi plass for alle de menneskene som føler seg representert av Human Rights Service, ikke skvise dem ut i kulden og å kjøre en «no platforming»-politikk. Øk statsstøtten til dem, ikke ta den bort!

Bjørn Hubendick, Oslo

Sykkel i blindsone

Aftenpostens oppslag den siste tida om tragiske sykkelulykker har gjort eit sterkt inntrykk. Eit innskrenka synsfelt frå førarsetet er utan tvil ein vesentleg risikofaktor i vegkryss. God trafikktryggleik krev likevel at ein tek omsyn til alle «blindsoner» som påverkar køyreåtferda. Til dømes at smale, dårleg markerte sykkelfelt gjer at sjåførar som sit høgt i store køyretøy og ventar på grønt lys, lett kan komma til å oppfatta at fortauet er det einaste som finst til høgre for dei. Dermed blir fokuset deira flytta til fotgjengarfelt og andre delar av trafikkbiletet i den retninga dei skal.

Same kor stort synsfelt sjåførar i store køyretøy har til sida og bakover, er difor fysiske tilpassingar av kryss med sykkelfelt viktigast for å unngå ulykker. I lysregulerte kryss med to felt i køyreretninga kan løysinga vera som i austenden av Dronning Eufemias gate i Oslo: at bilistar som skal til høgre og syklistane innanfor ikkje får grønt lys samstundes. I andre lysregulerte kryss kan eit raudfarga, breitt sykkelfelt strekkjast langt framfor stoppstreken i vegbana, slik det er gjort mange stader i Oslo. Ventande syklistar vil då vera godt synlege, eller i det minste blir sjåførar lettare påminte om at dei må vera aktsame når dei svingar til høgre. Fysiske skilje i kryss, mellom køyrebana og sykkelfeltet, kan ha same effekt på aktsemda. Sykkelfelt bør òg markerast ekstra tydeleg over alle kryss der ein kan svinga til høgre, iallfall i vegbana, gjerne òg med skilting.

Vidar Rekve, helårssyklist, Holmlia

Pasienter ønsker bare det beste for ME-forskningen!

At ME-feltet er sterkt underfinansiert når det gjelder forskning, er et faktum forfatterne av innlegg 9. april og pasienter kan enes om. Historiefortellingen mangler derimot presisjon når det fremstilles som om paradigmeskiftet «går i retning av utvikling av den biopsykososiale modellen». Det er å snu ting fullstendig på hodet. Historien forteller at svært begrensede ressurser siden 1980-tallet i all hovedsak nettopp er blitt brukt til forskning med såkalt biopsykososialt perspektiv. Resultatene er nedslående, suksessen sterkt overdrevet.

Pasienter har ikke mer tid å miste. De vil ikke uventet engasjere seg. I lys av historien er alt pasienter ber om, at alle studier, som med fordel må gå i alle retninger, må etterstrebe solid vitenskapelig forankring. Vitenskapelig kvalitet har dessverre vært stor mangelvare på feltet. Pasienter med familier bærer det virkelig store tapet, men også medisinen selv og samfunnet som helhet.

Petter A. Kjørstad, pasient og jurist

Er ekspropriasjon et alternativ?

I Aftenpostens søndagsutgave står det om Plan- og bygningsetatens direktør Ellen de Vibe at hun «avviser ikke at ekspropriasjon kan være et alternativ for kommunen» i forbindelse med den planlagte raseringen av Smestad.

Som grunneier og deltager i «Samspillsgruppen for områderegulering Smestad» siden 2017 har jeg hørt gjentatte forsikringer fra den samme de Vibe om at ekspropriasjon av boliger er et uaktuelt virkemiddel for kommunen.

Kan Ellen de Vibe eller en ansvarlig politiker vennligst bekrefte at de Vibe enten er feiloppfattet av Aftenposten eller at vi Smestad-beboere er blitt ført bak lyset de siste to årene på dette helt sentrale punktet?

Ronny Schumann, Oslo

Når årsaken er en annen!

En rekke personer fra legestanden påstår at ME-foreningens protester mot «en biopsykososial modell» skyldes «en historisk forankret forestilling om kropp og sjel som to helt adskilte sfærer av mennesket».

Dette er ikke riktig! Protestene kommer fordi altfor mange har erfaringer med at adferdsterapi og kognitiv behandling forverrer pasientenes plager, til dels kraftig.

Legestanden må akseptere at når en behandling forverrer sykdommen, må behandlingen avbrytes.

Dag Helle, tidligere leder av Forbund for Kjemisk Miljøintoleranse (FKMI)