Historikere som i framtiden skal studere Donald Trumps presidentskap, vil ha en enorm mengde digitalt materiale som skal undersøkes, men som ikke kan forklares. Presidentens halvtime lange opptreden for pressen på plenen utenfor Det hvite hus onsdag 21. august 2019 bør stå øverst på listen.

En grensesprengende opptreden

Med duren av en helikoptermotor i bakgrunnen virret Trump fra emne til emne med den største selvtillit, skremmende uvitenhet, minimal sammenheng og nådeløst dobbeltsyn.

President Putin, sa han, «hadde levd på å overliste president Obama» – selv om det er Trump som nå oppfordrer til at Russland igjen skal få bli med på G7-toppmøtet uten noen innrømmelser fra Putin.

Ved å føre sin handelskrig mot Kina kalte Trump seg selv «den utvalgte». Dette kom timer etter at han retvitret påstanden om at han er like elsket som «Guds andre komme». Hans arroganse så ekstrem og vrangforestilt at den bare kan kalles blasfemi.

Trump anklaget den danske statsministeren for å «avvise USA» ved å håne hans egne krenkende tanker om Grønlands framtid. «I USA behandler vi andre land med respekt», sa han – bortsett fra, antakeligvis, «shithole»-landene.

Han hevdet at han nye innvandringsregler «vil gjøre enda mer» for å bringe migrantfamilier sammen – til tross for at denne samlingen, som han unnlot å nevne, vil skje ved utvisning av disse familiene på ubestemt tid.

«Jeg er den minst rasistiske personen som noensinne har vært president», sa mannen som er stadig dristigere i sin bruk av rasistisk billedspråk.

Han spøkte igjen om at han fortsatt vil være president om 10 eller 14 år – og appellerte med det til dem som mener at å endre grunnloven er en bagatell.

«Mental helse», fortsatte Trump, «er svært viktig». Vanskelig å være uenig i det.

«Det andre grunnlovstillegget (om retten til å bære våpen; red.mrk.) vil fortsatt stå sterkt», lovte Trump, samtidig som han vurderer å fjerne den delen av det 14. grunnlovstillegget som garanterer amerikansk statsborgerskap til alle som blir født i USA. Noen deler av konstitusjonen er tydeligvis mer konstitusjonelle enn andre.

Trump lovet returnering av tusener av IS-fanger til Europa: «Dersom Europa ikke tar imot dem, har jeg ikke annet valg enn å sette dem fri i de landene de kommer fra, som er Tyskland, Frankrike og andre steder.» Sa presidenten rett og slett at USA truer med å løslate farlige terrorister i gatene til våre nærmeste allierte? Ja, tydeligvis.

Om de sårede og de sørgende familiene Trump besøkte etter de nylige masseskytingene, sa han: «Kjærligheten deres til meg og min kjærlighet til dem mangler sidestykke.» Og dette ble demonstrert av «hundrevis og hundrevis over hele golvet». Ingen tiltrekker seg et større publikum i en intensivavdeling enn Trump.

Etter å ha gjentatt et antisemittisk uttrykk om at jøder som stemmer demokratisk, er illojale, insisterte Trump overfor en journalist: «Det er bare i ditt hode det er antisemittisk.» Men kontroll over hva vanlige ord betyr er ikke en del av presidentmakten. Og anklagen om jødenes illojalitet går til kjernen av hva som er antisemittisk.

Sjelden i presidenthistorien er det uttrykt så mye nonsens på så kort tid. Aldri hadde det tjent USAs interesser mer om lyden fra helikoptermotoren hadde vært høyere.

Narsissisme, egenrådighet, selvdyrking

Hva skal jeg si om dette? For det første er Trumps presidentskap ikke bare i ferd med å spille seg ut, det rakner. Alle narsissister tror at de er verdens sentrum. Men hva skjer når en narsissist faktisk er plassert i verdens sentrum? Da oppstår «den utvalgte». Trump argumenterer ikke bare for en helt ny politikk, han holder fram en alternativ versjon av virkeligheten, en versjon der motstand mot hans vilje er det samme som illojalitet til landet.

For det andre har presidenten systematisk fjernet alle rundt seg som synes dette er rystende. Alle presidenter har en rett til å velge seg rådgivere som deler hans grunnleggende verdenssyn. På mange områder virker Trump å ha sluttet med å ta imot råd i det hele tatt. Hans rådgivere er nå hans underdanige. Bevis på deres lojalitet er ikke i ærligheten i deres oppfatninger, men i deres vilje til å spy ut av seg hans egen galskap.

For det tredje har Trump i økende grad en tendens til å sammenholde nasjonale interesser med sine egne manier. Han har ingen problemer med å true forholdet til Danmark – eller til å tvinge Israel inn i vanskelige valg – dersom det tjener hans egne tvitrede innfall. Denne tilnærmingen er mer karakteristisk for enevelde enn demokratisk lederskap. Selvdyrkelse er i strid med ekte patriotisme.

Republikanernes plikt

Trumps fremme av moralsk og politisk kaos setter andre medlemmer av Det republikanske partiet i en vanskelig situasjon. Vanskelig, men ikke komplisert. Det er deres offentlige plikt å si at tåpelig ting er tåpelige, at galskap er galskap, at fanatisme er fanatisme. Hvis de, etter som bevisene hoper seg opp, ikke gjør det, vil det være medvirkning til at USA forfaller til en farse.

I tillegg til å være fast spaltist i The Washington Post, er Michael Gerson programleder for et konservativt talkshow, In Principle, på Public Broadcasting Service (PBS). Han er republikaner og var perioden 2001–2006 sjef-taleskriver for president George W. Bush, samt politisk seniorrådgiver for Bush i årene 2000–2006. Denne uken skriver Michael Gerson i stedet for Fareed Zakaria, som har ferie. Red.mrk.