smp-stories-top-widget

Vi lever i paradoksenes tid.

Alle sier de opptatt av klimaet, men flyr likevel. Politikere snakker om urbaniseringsgevinster, men bidrar til å opprettholde spredt bosetting. Folk ønsker seg høy sykehusstandard, men krever sykehus i alle småbyer.

3rd-party-bio

Vi vil ha mer og bedre av alt, men ha korte dager og laaange ferier.

En forståelig sak

Et av de siste paradoksene er motstand både mot biler og bompenger. Riktignok er det ikke blant de samme folkene, men det er i det samme samfunnet.

Ut ifra engasjementet mot bompenger kan en få inntrykk av at det dreier seg om landets selvstendighet eller ytringsfrihetens ukrenkelighet. Men ser en bak plakatene, har bompengemotstanden en mer forståelig sak enn mange andre. For bompenger er motivert ut ifra statens inntektsbehov, og skattefinansiering er et åpenbart alternativ.

Noen humrer over at det burde være likegyldig om veier finansieres via to småbetalinger pr. dag eller via ett stort skattetrekk av lønn hver måned. De som humrer, har et lite poeng, men kun et lite.

For mens skattetrekk rammer alle, og i økende grad de velstående, vil bompengepasseringer ramme dem som kjører – også de vanskeligstilte. Derfor oppleves bompengene som urettferdige, i hvert fall av bilister. Og de roper høyere enn miljøvernerne nå.

Vri bompenger til noe gunstigere

Noen økonomer sier bompengene er malplassert skatteinnkreving. Dette er ikke helt gjennomtenkt, for bompenger fungerer som en korrigerende avgift på en adferd med negative bivirkninger.

Bompenger rammer nettopp den adferden vi vil endre. Bilkjøring i by gir nemlig redusert luftkvalitet, økt antall ulykker og økt trengsel.

Nettopp det siste antyder hvordan en kan vri bompengene over til noe gunstigere. Hvordan?

Ta Lars. Han vurderer å kjøre eller sykle til jobben. Si kjøring tar 25 minutter og sykling 40 minutter. Når Lars kjører i rushtiden, påfører han kanskje tre tusen andre ett sekund ekstra reisetid. Individuelt sparer han 15 minutter, men samfunnet taper 50.

Dette er dårlig samfunnsøkonomi, og økonomer vet at samfunnet korrigerer slike eksterne virkninger med en trengselsavgift. Avgiften er et informasjonssignal som forteller Lars at når han bruker veien, bruker han samtidig andres tid.

En konsekvens er at en trengselsavgift vil variere gjennom døgnet. Dette skaper et marked – for veiplass – der det ikke finnes. Bra.

To verktøy

Men hva hvis Lars har to barn han må levere på andre siden av en bomstasjon? Hvis samfunnet også ønsker å hjelpe Lars, har det to ønsker: signalisere veiknapphet og fordele byrder.

Med ett virkemiddel (trengselsavgift) kan vi ikke oppfylle to ønsker. Samfunnet trenger et virkemiddel til. Det mest åpenbare er å gi Lars en stønad som dekker trengselsavgiften. Da kan Lars ikke bli verre stilt, og samfunnet kan bli bedre stilt hvis noen endrer kjøringen sin.

I populismens tidsalder må vi formulere dette med en analogi: Skal du både skru og hamre, må du ha både skrutrekker og hammer. Skal samfunnet oppnå både veisignalmål og fordelingsmål, må det ha to verktøy.

Politikere, til verktøykassen!