Sist helg innså sjefredaktør Gunnar Stavrum og nyhetsredaktør Erik Stephansen at det er forskjell på ytringsfrihet og sjikanefrihet. Som en konsekvens av denne nye innsikten vedtok de å stenge kommentarfeltene til Nettavisen. I stedet for å luke ut verbale voldsomheter først etter at innleggene er publisert og har gjort sin skade, har de to redaktørene heretter tenkt å redigere dem. I motsetning til moderering er redigering noe man gjør før man publiserer.

For snaut tre år siden gjorde Dagbladet det samme. Kommentarfeltene på dagbladet.no ble fjernet og debatten henvist til Facebook og andre sosiale slagmarker. Den gang skrev Erik Stephansen at beslutningen var et tap for demokratiet og en fallitterklæring overfor leserne. Nettavisen hadde valgt å gå i «en fullstendig annen retning enn Dagbladet», skrev han. Der i gården hadde de nemlig «tro på at det aller mest folkelige demokratiske uttrykket er verdifullt».

Denne omsorgen for det aller mest folkelige var et stykke billig retorikk og en dårlig skjult klasseforakt. Det var ikke folkeligheten som var problemet. Dagbladet stengte ikke kommentarfeltet fordi mennesker uten mastergrad diskuterte emner som har lav status i P2 og Morgenbladet. Avisen hadde innsett at debattfeltet under artiklene ble dominert av en liten gruppe gjengangere, og at både heftigheten og hyppigheten deres gjorde det vanskelig å føre en saklig debatt.

«Det aller mest folkelige» er ikke å beskylde andre for landssvik, påstå at Arbeiderpartiet har en hemmelig plan om å opprette et kalifat, hate sakesløse muslimer og true politikere som vil ha færre bilister i bykjernen. Det aller mest folkelige er å leve i fred med naboen, stille på dugnaden og tåle andre meninger uten å kalle folk for idioter og true med at du vet hvor de bor.

Nå lover Nettavisen å lage en annen type debatt, der gode innlegg blir løftet på forsiden, etter at de er blitt redigert. Det er en glimrende ordning, som først ble innført i norsk presse på 1700-tallet.

Et mislykket forsøk

Like siden de første norske aviser oppsto, har de som eide eller ledet dem, tatt på seg rollen som ordstyrere. Men da vi fikk nettaviser, midt på 1990-tallet, trodde redaktørene av uforklarlige årsaker at utvelgelsen, og kontrollen av innhold og tone, sto i veien for en høyere form for demokrati; de høyrøstedes styre. Derfor erklærte de at den ufiltrerte mening er mer verdifull enn den som er kontrollert mot avisens etiske standard, forbudet mot rasistiske ytringer, æreskrenkelser og alminnelig folkeskikk.

Det er i denne tradisjonen Nettavisens ledelse har stått til nå. I 2016 skrev Erik Stephansen at «det mest folkelige demokratiske uttrykket» bare trengte litt tid på å sette seg. Tre år senere var tiden ute, ingenting hadde satt seg. Nettavisens kommentarfelt var fortsatt et sted skikkelige folk sjelden oppsøkte etter mørkets frambrudd.

Stephansen burde visst at håpet om at ting skulle sette seg, var fåfengt; at de foregående 20 årene hadde vært et sammenhengende, mislykket forsøk på å få den uredigerte debatt til å bli like anstendig som den redigerte. Avisene hadde prøvd alt; registrering via e-post, krav om fullt navn, krav om telefonnummer, tett overvåking av innleggene ved hjelp av egne medarbeidere eller innleide firmaer. Ingenting hjalp, annet enn å fjerne debattmulighetene under artikler om barnevern, innvandring, islam, Arbeiderpartiet eller feminisme.

Selvsagt finnes det mange gode debatter i kommentarfeltene. De aller fleste som skriver der, argumenterer saklig. Men – og det føles absurd å måtte minne erfarne redaktører om dette – redigeringen skal sørge for at disse mange ikke blir drevet bort av de få. Kvinner deltar sjeldnere i kommentarfeltene, selv om kvinner leser aviser mer enn menn gjør. Man kan spørre seg hvorfor det er slik, men bare hvis man er usedvanlig tungnem.

Linn Winsnes Rosenborg, som skriver bloggen Kommentarfeltet, tar et lite vemodig farvel. Hun kommer ikke til å savne beskrivelsene av hvordan hun fortjener å bli voldtatt, jødehetsen hun har vært utsatt for, eller påstandene om at hun er åndssvak og hater hvite menn.

Svekker avisenes omdømme

Det er nesten ubegripelig at det har tatt redaktørene av Nettavisen så lang tid å innse det åpenbare, og komplett ubegripelig at ikke alle norske avisredaktører (Aftenbladets inkludert) er kommet til samme konklusjon: Den uredigerte debatten svekker avisenes omdømme, støter minoriteter – i kvinnenes tilfelle majoriteten – ute fra en del av den offentlige samtalen, og inviterer til brudd på så vel presseskikk som folkeskikk.

I hvert fall burde de skjønt det etter 22. juli 2011. Så snart omfanget av tragedien var kjent, stengte de største nettavisene kommentarfeltene midlertidig. Når vi virkelig trengte å debattere demokratiets grenser og vilkår, innså avisenes ledere at de måtte utøve det ansvaret de faktisk har; at de måtte redigere også debatten.

Argumentet om at redigering er en begrensning av ytringsfriheten, holder heller ikke. Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg slo i 2015 fast at nasjonale myndigheter fritt kan gjøre redaktørene ansvarlige også for innholdet i nettdebattene, uten at det krenker debattantenes ytringsfrihet.

Innlegg som beskriver hvordan kvinnelige bloggere bør voldtas, vil få trangere kår heretter. Den som mener det er et tap, får finne seg et mørkt og uredigert hjørne på nettet. I norsk presse bør det ikke være plass til slikt.

Omdal i 2017: «Da de første nettavisene for 20 år siden vedtok å åpne for ufiltrert debatt, la de grunnlaget for at ’kommentarfelt’ i dag blir oppfattet som noe renovasjonsbransjen bør ta seg av, og da helst med munnbind og grove hansker.»

Artige videoer om kommentarfeltet med skuespiller Vegar Hoel: