Det va en stjerneklare, men kjølige kveld, atte von Winckelhumpen kom innom med kongepoddelen Frederic, den hjernedøde kjøteren, etter atte de hadde vert å tisst nede ved Stokkenvannet, det lille.

Von Winckelhumpen va ikke bare opprømte, denne ellers fine aftenen. Han va rett å slett folle av angst, for det atte han syns atte han hadde sett en olv nede i Stokkeneidet.

"De må sjyde olvene. Plaffe de rett ned. Vi kan ikke ha olver på Stokken", ulte an, mens follmånen speilte seg i de glaserte tagpannene bortover Egenes.

"Kommonen må ta ansvar. Vi på Egenes betale jo og eiendomsskatt, for ikke å snakke om formuesskatten", sa an, mens blodtrykket steg mod kjente høyder.

Je synes jo det atte hvisomatte det e sånn atte olven høre til i naturen, å det gjør an jo, je mene - hvor ofte ser du en olv holde til inne i byen å gå på Helgø å handle, eller kjøre eletriske bil i kollektivfeltet i Kannik for eksempel? - så må de jo få lov til å ver i naturen, da? Å da må jo Stokkenlandet ver fint, for der e der jo både rådyr å allslags, så de kan ha til middag.

"Men det så skjer når disse mannevonde gråbenene loske rondt Stokkenvannet, det lille, e atte Frederic ikke tåre å gå inn i boskaset når naturen kalle. Frederic får både frynsete nerver å leie urinveisinfeksjoner av dette", sjød von Winckelhumpen inn.

Spør du meg, så har kongepoddelen Frederic, den hjernedøde kjøteren, alltid hatt litt frynsete nerver. An bler for eksempel alltid folle av angst når postmannen komme, noe an forresten kan ha lert av von Winckelhumpen, for han e heller ikke så glade i postmannen.

Å urinveisinfeksjoner.

Hva gir du meg?

Han går jo alltid med udstyret ude. I all slags ver.

E det løye da?

Så lenge olvene holde seg ude i naturen sin, å ikke komme opp i havene våre, e det greit for meg. Je e fornøyde så lenge je kan nyde en liden jinn onder hengebjerken, uden å ble noen sin middag.

Å snart går det mod lysere tider.