Når en ser på kampen om finansiering av grensemuren mot Mexico, blir jeg slått av hvordan Donald Trump på en måte allerede har hatt suksess. Han har ut av ingenting lyktes med å framkalle en krise, gitt en skapt krise nasjonal oppmerksomhet, lammet den politiske prosessen og kanskje tatt til seg en krigslignende myndighet for å omgå Kongressen. Han kan ennå mislykkes, men det bør bekymre oss at en president – enhver president – kan gjøre hva Trump har gjort.

Ulovlig innvandring

La det være klart: Det er ingen krise. Antall udokumenterte innvandrere til USA har vært på vei nedover et helt tiår. Antall personer som blir tatt i å forsøke å snike seg over den sørlige grensen har vært på vei nedover i nesten 20 år, og det er lavere enn i 1973.

Som det ofte er blitt påpekt, langt flere kommer lovlig til USA og blir lenger i landet enn visumene deres tillater, enn hvor mange som krysser den sørlige grensen ulovlig. Men det er viktig å sette disse tallene i sammenheng. Over 52 millioner utlendinger kom til USA i 2017. 98,7 prosent av disse forlot landet i tråd med visumene sine. En stor del av de øvrige forlot landet kort tid etter at visumene deres utløp. Myndighetene anslår at 0,8 prosent av de som kom til landet i 2017, fortsatt var her midtveis i 2018.

Terror og narkotika

Når det gjelder terrorisme, har Cato Institute funnet at i perioden 1975–2017 «ble ingen mennesker drept eller skadet på amerikansk jord av terrorangrep begått av personer som ulovlig hadde krysset grensene».

Når det gjelder narkotika, kommer den største faren fra fentanyl- eller fentanyl-lignende stoffer, som er kjernen av opoid-krisen. Det meste av disse kommer fra Kina, enten direkte skipet til USA eller smuglet via Canada eller Mexico. Trump har tatt opp roten til dette problemet ved å presse kinesiske myndigheter til å slå ned på fentanyl-eksport, som er en langt mer effektiv strategi enn å bygge en fysisk barriere langs grensen til Mexico.

Selv Narkotikabyrået (DEA) slo i en rapport i fjor fast at selv om mesteparten av heroinen til USA kommer sørfra, kommer stoffet typisk til landet gjennom lovlig innreise, gjemt i biler eller vogntog. En mur vil, med andre ord, gjøre lite for å stanse denne strømmen.

Skape-frykt-metoden

Og likevel er en presidents makt slik at Trump har vært i stand til å sette dette temaet øverst på dagsordenen, stenge ned en firedel av statsapparatet, tvinge tv-stasjonene til å sende en fryktskapende tale fra Det ovale kontor som var spekket med feil, og nå kanskje også erklære unntakstilstand. Dette høres ut som noe presidentene Vladimir Putin, Recep Tayyip Erdogan eller Abdel-Fattah el-Sisi kunne gjøre, ikke lederen av verdens fremste konstitusjonelle republikk.

Når amerikanske regjeringer tidligere har skapt en slik følelse av nødsituasjon og krise, har det nesten alltid vært for å skremme folk, utvide presidentens makt og kvele opposisjon. Fra innvandringslover på 1700-tallet til kommunistfrykten i etterkrigstiden til advarslene om Saddam Husseins våpenarsenal, har USA opplevd perioder med paranoia og dumhet. Vi ser tilbake på dem og innser at problemene ikke var i nærheten så alvorlige, fienden var ikke i nærheten så sterk og USA var i virkeligheten langt tryggere. De tiltakene som ble satt i verk – tilsidesettelse av borgerrettigheter, internering av japansk-amerikanere, krig i Irak – var nesten alltid forferdelige feiltak, ofte med katastrofale, langsiktige konsekvenser.

Kongressens viktige oppgave

Og likevel har presidentens makt fortsatt å utvide seg. Moderne mediekultur har gjort det lettere for presidenten å sette agendaen, siden Det hvite hus er et sentralt og evig fokuspunkt og nå får langt mer oppmerksomhet enn noen gang tidligere. Trump har maktet å bruke denne virkeligheten til å snu gode nyheter til dårlige, sikkerhet til fare og nesten på egenhånd skapt en nasjonal krise der det ikke finnes noen.

Dette framhever et problem som er blitt tydelig de siste to årene. Presidenten i USA har for mye makt, både formelt og uformelt. Det var ikke ment slik av grunnlovsfedrene. De gjorde de folkevalgte i Kongressen til den dominerende av de tre grenene i statsforfatningen. Og det er ikke slik landet er blitt styrt i mye av historien. Men de ni siste tiårene har presidentskapet vokst i formell og uformell myndighet.

Jeg har mesteparten av mitt liv vært en talsmann for å ha en sterk leder. Jeg liker ikke særlig godt hvordan Kongressen fungerer. Nå innser jeg at mitt syn hvilte på antagelsen om at presidenten ville operere innenfor lovens rammer, normer og etikk. Jeg tror nå at det er en presserende oppgave for Kongressen de kommende årene å vedta lover som eksplisitt begrenser og kontrollerer presidentens makt. Jeg vil alltid foretrekke politisk polarisering framfor putinisme.