smp-stories-top-widget

Det er for store forskjeller i Skole-Norge. Noen kommuner og skoler lykkes ikke i å løfte de elevene som trenger det mest. Forskjellene bortforklares av Arbeiderpartiet. De må bekjempes av Høyre.

Hvis du er gutt og har foreldre med lav utdanning, har du mer enn dobbelt så stor sannsynlighet for å fullføre og bestå videregående opplæring hvis du bor i en av de beste skolekommunene i Norge enn om du bor i en kommune som er av de laveste på utdanningskvalitet (Nordahl, 2018).

3rd-party-bio

Dette burde vært nok til at foreldre og elever går i demonstrasjonstog i enkelte kommuner.

Stigmatiserende?

Utdanningsdirektoratet publiserte nylig nye «skolebidragsindikatorer» som tyder på det samme. Tallene viser at det er store forskjeller på hvor mye skolene bidrar til elevenes læring i lesing, engelsk og regning.

I stedet for å fremme tiltak for å gjøre noe med forskjellene er Arbeiderpartiet mot at foreldre og offentligheten får innblikk i disse resultatene. De mener det er stigmatiserende. Jeg mener det er mer stigmatiserende at 8000 ungdommer går ut av grunnskolen uten å mestre grunnleggende ferdigheter, og at mange barn opplever skolen som en arena for nederlag fordi de ikke får hjelp og oppfølging tidlig nok.

Tallene har noen svakheter og skal ikke brukes som en absolutt sannhet. Men de er ett av flere verktøy som gir innsyn i om skolene og kommunene lykkes i å utjevne sosiale forskjeller. Store forskjeller over tid må tas på alvor.

Aktive skoleeiere får det til

Det er ikke tilfeldig at noen skoler og noen kommuner lykkes bedre enn andre i å løfte alle barn.

Fellesnevneren for mange av disse kommunene er at de har prioritert lesing og tidlig innsats. Hvis de finner ut at det er mange elever som ligger under kritisk grense i lesing eller regning, målretter de ressurser og tilbyr kompetanseheving til den enkelte skole.

Kommunene som lykkes, er aktive skoleeiere samtidig som de gir lærerne og skolelederne tillit og ansvar til å samarbeide, drøfte og utvikle god pedagogisk praksis i fellesskap. Kommunene skaper samarbeidsarenaer mellom skoler og mellom lærere. Og ikke minst, de prioriterer å samarbeide tett med foreldre. Det bør være ukontroversielt å mene at kommuner med svake resultater over tid, enten det er i lesing, regning eller høye mobbetall, må ta ansvar og lære av de mange som lykkes.

Åpenhet, ikke hemmelighold

Å ansvarliggjøre kommunene er ikke det samme som å fraskrive regjeringens ansvar. Når regjeringen har gitt tre ganger så mange lærere videreutdanning, stilt kompetansekrav til lærere eller fått 3000 flere lærere i skolen, er det for å sikre alle barn likeverdig og god opplæring. Og det er ingen tvil om at vi må gjøre enda mer fremover for å sikre flere kvalifiserte lærere, særlig i de nordligste fylkene.

Men det alene vil ikke hjelpe barna dersom kommunene ikke tar ansvar som skoleeier. Politikerne kan ikke sitte på Stortinget og regulere seg frem til gode læringsmiljøer i alle lokalsamfunn. Forskjellsskolen må også bekjempes lokalt. Både rektorer, lærere og elever trenger en aktiv skoleeier som strekker seg langt for å utvikle skolen videre.

Skolen er en av de viktigste samfunnsinstitusjonene vi har. Det er ikke en privatsak hva slags opplæring barna våre får. Alle barn skal oppleve læring og mestring, uansett hvor de bor i landet.