smp-stories-top-widget

De siste dagene har Norges behandling av Abbasi-familien vært et mye diskutert tema, og det med rette. Saken eksemplifiserer noe mye større enn den hårreisende måten deportasjonen er blitt forsøkt gjennomført på. Det handler om at Norge, gang på gang, setter innvandringsregulerende hensyn foran enkeltindividers behov.

I løpet av de siste fire årene har jeg gjennom både jobb og studier vært opptatt av måten Norge har valgt å behandle afghanere på. Enkeltsaker, som Abbasi-familien, har fått plass i mediene, men bak disse er det mange flere med tragiske skjebner.

3rd-party-bio

Gjennom bevisste og systematiske endringer i lovverket, slik som fjerning av rimelighetsvilkåret i asylsystemet, kan norske myndigheter ha sitt på det rene når de behandler og avslår afghaneres asylsøknader. Konsekvensen er en klar diskriminering av de samme menneskene.

Flykter fra Norge

I arbeidet med masteroppgaven min har jeg intervjuet flere unge afghanere som søkte asyl i Norge, men som har reist videre i Europa. Jeg snakket også med titalls personer som har fulgt individene tett. Opplevelsen til samtlige er at det norske asylsystemet, og særlig asylintervjuet, er satt opp slik at individer blir presset og skal bli «tatt i løgn». Intervjuet føles som et avhør, og muligheten for å kunne fortelle sin historie i en trygg atmosfære er fraværende.

Lang ventetid og usikkerheten dette medfører, bidrar til at mennesker som i utgangspunktet klarer seg bra, blir utsatt for et enormt psykisk press.

Norges sikkerhetsvurdering av Afghanistan går på akkord med mange andre lands- og UNHCRs vurderinger.

Mennesker ser seg derfor nødt til å flykte fra Norge i håp om å få beskyttelse og komme i sikkerhet i et annet land, på tross av at de risikerer å måtte sove under broer, bli vekket av tåregass av politiet og gå gjennom endeløse byråkratiske prosesser.

Denne type migrasjon er ikke utnyttelse av asylsystemet, men en relativt ny og lite kjent fase av tvunget migrasjon. Når alternativet er deportasjon til Afghanistan, er risikoen ved å flykte fra Norge forbundet med håp om beskyttelse.

Økt sårbarhet

Norske myndigheters tydelige diskriminering av mennesker som allerede har en større bagasje enn de fleste av oss, er påfallende. Den negative konsekvensen er økt sårbarhet – det motsatte av intensjonen bak internasjonal beskyttelse.

Den statssentriske forståelsen av migrasjon som setter innvandringsregulerende hensyn foran individers behov, blir sett på som en avskrekkende faktor. Dette er ikke en streng, men rettferdig asylpolitikk. Det er en inhuman asylpolitikk.

Den norske asylpolitikken bryter med intensjonen bak internasjonal beskyttelse, forårsaker indirekte og direkte skade på mennesker i sårbare livssituasjoner og bryter med det norske ønsket om å være en fredsnasjon og pådriver for menneskerettigheter.